Tommervik

Fotografen

 Jeg bodde på Grønland i Oslo i mange år, og ble lommekjent i området. Jeg syklet, gikk og kjørte, så alle de forskjellige kartnivåene man kan ha i en by var inne i hodet mitt. Mulig jeg også lærte meg å tenke by på en annen måte, siden jeg noen år også jobbet på Oslo Taxisentral. Jeg var hjemme, dette var min bydel. Da jeg flyttet hit i 1995 synes folk jeg var modig som turde å flytte til Grønland alene jente. Bare 3 år senere når folk spurte hvor jeg bodde og jeg svarte Grønland, da var svaret Kult!.

Nede på Grønland lå det en fotograf. En kvinnelig fotograf drev stedet og jeg gikk stadig forbi på vei til jobb og beundret de flotte bildene hennes. Jeg visste hun hadde fått flere priser. Men det skulle gå mange år før jeg gikk inn i butikken. Selv om jeg liker fotografiere veldig godt, så har jeg vel aldri tatt meg råd til å gå til en fotograf.

I mai 2003 brant jeg ut etter intens jobbing innenfor reiseliv og plutselig ble hverdagene mine totalt forandret. Jeg som hadde dobbelt, og trippeltjobbet i alle år, ble plutselig tvunget til å ta bremse ned hastigheten på livet mitt. Jeg hadde en fysisk nedbrenthet som gjorde at jeg ikke sov, max 4 timer i døgnet, synet ble forverret, jeg hadde ingen konsentrasjons muligheter, kroppen skalv hele tiden, og jeg gikk. Jeg gikk og jeg gikk. Kunne ikke sitte stille. Travet og gikk. Og jeg fant ut at en av tilfriskningene mine var å ha rutiner, så jeg gikk ute 1 time hver dag minimum. Og ble veldig godt kjent med strøkene rundt der jeg bodde. Og gikk til stadig forbi denne fotografen.

I september 2003 gikk jeg forbi, og denne gangen hadde jeg bestemt meg for å gå inn i butikken. Jeg hadde et prosjekt jeg hadde lyst til å arbeide med, og det krevde endel fotografering. Jeg mannet meg opp, gikk inn i butikken og ble møtt av den smilende og hyggelige fotografen. Vi fant umiddelbart tonen og hun synes prosjektet mitt var morsomt og ville gjerne være med på noe slikt. Hun hadde det litt travelt akkurat nå, så vi avtalte tid jeg skulle komme igjen senere.

Jeg kom tilbake senere i begynnelsen av desember og da så hun helt utslitt ut. Øynene flakket, det sto pappesker og rot i hauger inne på bakrommet. Hun sa også at hun var helt utslitt og at hun ikke hadde hatt tid til å rydde og pynte før jul. Hun måtte ta seg av kundene. Jeg så på henne og sa; jeg har tid, jeg er hjemme for tiden. Nå går jeg og henter bøtter og såpe og så kommer jeg og julevasker butikken for deg. Og så bruker du meg som Santas Little helper sa jeg. Om det er noe du trenger å hente, rydde, sortere, vaske så gi meg oppgavene.

Så i 2 dager ryddet og vasket jeg butikken hennes. Hun tok seg av kundene og gjorde det hun var god på. Jeg bare puslet med mitt i bakgrunnen, og hun fikk konsentrert seg om det hun skulle. Hun jobbet fremdeles sinnsykt mye, mange som ville ha bilder av barna sine som gaver til slekt og venner til jul. Sånn i ettertid vet jeg ikke hvor mye jeg avlastet henne i selve jobben, men hun har i ettertid sagt at det hjalp henne enormt med den støttet hun fikk. At en "stranger" stilte opp uten forventninger for henne.

Og dette utviklet et dypere vennskap mellom oss. Og jeg dinglet forbi butiken i ny og ne. Noen ganger bare 5 minutter, andre ganger delte vi en flaske vin. Og da jeg giftet meg i desember 2005 - 2 år etter tilbød hun seg å ta bildene for oss. Og nydelige bilder, hun absolutt ikke ville ta noe for selv om jeg ville betale.

Vi prates og møtes i ny og ne ennå. Både hun og jeg er travle damer og jeg har flyttet i mellomtiden. Hennes studio er også flyttet. Jeg er innom på nettgalleriet hennes og ser de fantastiske bildene hennes og vi sender hverandre små hilsner. Og nå skal vi straks møtes igjen. Vi vet når det kjennes riktig og er tid for det.

Så klarer vi det? Å stille opp for hverandre uten forventinger og krav? Kan vi gjøre hverandre tjenester når det mest trengs og ellers, uten å forvente en tilgodelapp. Å se at vi har forskjellige ting vi kan stille opp med. Noe virker som mer andre som mindre, men å stille opp uten å forvente noe tilbake er den sanne glede. Og klarer vi å ta imot? Eller er vi så redde for å ende opp med å skylde folk en masse tjenester, fordi vi tror vi må gi tilbake hele tiden. Betingede gaver, er det det vi gir?

Du har sikkert opplevd at folk sier de ikke vil ha noe til bursdagen sin, at det holder med at du kommer på besøk. Men vi blir litt sure når folk sier slikt. Vi vil absolutt gi noe. For belønningssystemet i vår kulturelle mentalitets arv sier vi skal være snille, og da må du gi noe. Men hvem gir du da for? Når personen ikke vil ha noe, og du likevel gir, gir du ikke da mest for din egen del, og ikke for den som er mottageren av din "snillhet". Det finnes selvfølgelig hårfine balanser hele veien. For i Norge så skal man "nødes", spørres flere ganger før det er greit å ta imot noe. Men er ikke dette nettopp fordi vi kobler gaver opp mot betingethet? Vi må øve oss på å kjenne forskjellen.

 Gi ubetinget og se hva det gjør med deg.

Gi ubetinget kjærlighet.

Gi ubetinget vennskap.

Gi ubetinget respekt.

(PS - Ingen av bildene i bloggen er fra denne fotografen)

Gud har 72 navn

På alternativmessa i Spektrum i Oslo i 2006 hadde vi egen stand for Foreningen Åndelig Sentrum. Jeg driftet denne i lokalene nede på Grønland i Oslo. Vi var en liten gruppe som hadde fordelt vaktene mellom oss, så de andre kunne gå og kikke litt når de ikke var på jobb. Da det ble min tur til å ha pause, bestemte jeg meg nettopp for å gå en runde og se hva de forskjellige utstillerene hold på med. Jeg gikk ned trappene og så et hav av mennesker og utstillingsstands.

Jeg ble veldig trukket mot en bod som var litt fremmed. Det sto 2 mennesker der og mannen hadde slik en jødekalott på hodet. Over på plakaten sto det navnet og at de holdt på med smykker. Litt nærmere så jeg at det var rådiamanter de hadde og smykker med spesielle utforminger. Jeg visste fra før at jeg skulle ha med meg noe spesielt denne dagen, og jeg forsto at jeg var der jeg skulle. Resten av messa forsvant rundt meg. Det var bare meg, de to på standen og smykkene.

Da damen skulle prate med meg, begynte hun å stamme. Hun lo og forsøkte igjen, og hun fortsatte mes stammingen. Kollegaen hennes snudde seg og spurte på engelsk hva som skjedde, og hun sa forundret til ham at hun ikke fikk til å prate. Mannen spurte meg; hvem er DU, men jeg tok det mer som et salgstriks. (Jeg har møtt henne senere, og hun stammer ikke.) Han kom bort og overtok kommunikasjonen med meg. Det var hans firma. Og han forklarte at de rådiamantene som de hadde med, dannet kjærnen i smykkene. De fikk inngravert tekst på diamanten og så festet de dem i de smykkene som kunden plukket ut. Hva skriver dere da, spurte jeg. 

Han fortalte meg at i Kabbala, før jødedommen, så hadde Gud 72 navn. Alle disse navnene var en sammensetning av 3 hebraiske bokstaver. Jeg kan hente listen så kan du velge ut hvem av dem du skal ha, sa han. Det trenger du ikke sa jeg, jeg skal ha nr 30. Han hevet øyenbrynene, smilte og gikk nysgjerrig bort og fant frem listen. Nr 30 - Building Bridges.  Da jeg fortalte ham at jeg jobbet som medium, bare så han dypt på meg.

Jeg brukte litt tid på å kjenne hvilken av diamantene jeg skulle ha, og så ville denne diamanten bli sendt til Israel der de brukte 3 døgn på å inngravere teksten jeg hadde valgt ut. Så ville den bli sendt tilbake til damen (hun som IKKE stammer) og hun ville ringe meg så jeg kunne hente den der. Jeg fyllte ut skjema, betalte og vi takket hverandre.

Da jeg gikk fra standen hadde jeg ikke gått mange metrene før Mr Israel kom løpende etter meg med noe i hendene. Han brøytet seg vei mellom messegjestene og ropte på meg. Jeg ville bare gi deg denne, sa han, og i hendene holdt han en rød kabbala tråd. Den er ekte sa han, den er velsignet ved graven til Rachel. Jeg kjente med en gang at jeg ikke skulle ha denne tråden. Men han var så ivrig og glad og ville virkelig gi meg denne, så jeg strakk frem armen og han knyttet den rundt håndleddet mitt med en dobbeltknute. Jeg kjente fremdeles at den ikke skulle være der. Men tenkte at jeg fikk ta den av senere.

Jeg gikk gjennom salen på Oslo Spektrum og opp trappene til hallen der vi hadde vår stand. Og da jeg møtte de andre spurte de hva jeg hadde sett nede i salen. Jeg fortalte om diamanten, damen som stammet og så skulle jeg dra opp genserarmen for å vise kabbalatråden, men den var ikke der! Og det var 3 minutter siden jeg hadde fått den knyttet på med dobbeltknute. Jeg bare lo av det, og sa at jeg hadde jo visst at jeg ikke skulle ha den uansett.

Etter messen bestemte vi oss for å skulle ta et glass vin sammen, og gikk bare over parkeringsplassen til baren ved inngangspartiet på Hotel Oslo Plaza. Vi skravlet og slappet av, og 3 stykker av oss bestemte oss for å gå ut og ta en røyk. Vi tok med jakkene, og jeg kledde på meg gående på vei ut av døren. Da plutselig kom det en rød tråd seilende ut av jakkeermet mitt. Der var kabbalatråden! Og det mest forunderlige var at den var i original lengde, ikke revet i stykker eller røket på noen som helst måte. Tråden var like lang som da han opprinnelig knyttet den rundt armen min. Jeg kikket på tråden, og så slapp jeg den igjen ned på bakken. De andre spurte om jeg ikke skulle ta vare på den, og jeg smilte og sa at akkurat denne nok ikke var ment til meg. Og for dere som har lest tidligere blogger så vet dere at jeg forteller om meg selv at jeg er ikke religiøs og all religiøs. Jeg setter ingen religion over andre, og anser kjernen av det spirituelle livet som det å jobbe mot.

Smykket kom til meg via denne norske damen (som fremdeles ikke stammer). Og jeg har båret smykket mye i perioder. På en måte så er det et av flere av mine valgspråk. Brobygger. Mellom folk, mellom forskjellige verdner og dimmensjoner, og ikke minst i dialogen mellom sjel til sjel og kropp til sjel, mellom dyrene og menneskene. Vi må bygge flere broer, bygge flere broer av forståelse og innsikt. Åpne opp for kommuniasjon i begge retninger. Innsikt, forståelse og aksept. Bygge broer av kjærlighet, først da tør vi å slippe frykten.

Vær en brobygger du også.

Hestene ga beskjed

Jeg bor i dag ganske så landlig til omlag 1 times kjøring fra Oslo. Og jeg har full mulighet til å følge skogsveier når jeg går tur med hundene. Eller når de går tur med meg er vel heller riktig terminologi. Og jeg varierer litt turlengden og ruter så de skal oppleve litt forskjellig. En dag bestemte jeg meg for å gå en times tid innover bakom huset her. Og rett ovenfor huset mitt svingte jeg inn. Først går vi forbi noen hus, så forbi noen jorder og ned ei veidump opp ei veidump, forbi en gård der det står 10 hester, og så inn i et skogsområde med skogsvei. Hundene lar jeg gå løse. De går aldri angt fra meg, og jeg ser stort sett når det kommer folk eller hester.

For i området er det en gård som har stallplasser og det er stevner her, og jeg ser stadig folk som rir både langs veien og inne i treningsvantet oppe på gården. Hestene står ute hele dagen. Jeg har gått disse stiene både tidlig og sent, og hesten er ute fra omlag 9-tiden om morgenen til ettermiddag/kveld.

Jeg skulle gå denne turen sammen med en venninne og hennes hund, og var ikke kommet langt bort i veien før jeg tenkte at søren, det var da så tørst jeg skulle bli. Jeg sa det til venninne min, men ingen av oss hadde med noe å drikke. Jeg sa til meg selv at jeg skulle prøve å huske på å ta med noe å drikke neste gang vi gikk denne veien. Jeg glemte det elegang neste gang også, og var helt ørken i halsen etter få meter. Hva var dette for noe? Var det virkelig jeg som hadde så dårlig kondis at jeg dehydrerte etter 100 meter?

En dag vi skulle gå denne turen, så drakk jeg et stort saftglass før vi gikk ut døra. Og da jeg sto og låste ytterdøren på huset bak meg, var jeg igjen helt knusktørr i halsen. Oi, tenkte jeg. Dette er jo en melding! Hundene hadde også drukket, så jeg forsto i det øyeblikket at det var hestene som sa fra. Disse store vakre dyrene som sto ute hele dagen hadde ikke tilgang til vann.

Jeg forsøkte å kontakte en av eierene til hestene og spørre. Men de reagerte ikke på at hestene sto ute i 8-12 timer uten vann. Og jeg forsøkte å si fra her og der. Men nei, ingen gehør. Da ringte jeg mattilsynet og ga beskjed. Hestene står uten vann, i gjørme og uten mat. Men situasjonen er beklemt, for man ringer jo og sier fra angående en av naboene sine. Og vi bor på landet, der "alle kjenner alle" og nyinnflyttere ikke er "på samme laget" som de andre. Men her gikk hensynet til hestene først. Mattilsynet kom og jeg så at bare en uke etter så hadde alle hestene vanntilgang i innhegningene sine. Og det ble strødd på underlaget, hvertfall delvis. Alle hestene sto på det området som var strødd.Jeg ser at hesten river over ende vanntauene sine i ny og ne, men de har stort sett vann. Og i dag når jeg går denne strekningen så er jeg aldri tørst lengre heller.

Ja til et dyrepoliti i Norge, en organisasjons med beslutnings og vedtaksmuligheter. Og ja til et samfunn der vi faktisk sier fra om mislighold og vannskjøtsel av dyr, uten frykt for å bli frosset ut av lokalsamfunnet eller at det er du som sitter igjen med skylden.

Alle må ta sin del av ansvar. Dyrene er stort sett avhengige av oss, og det ansvaret må vi ta og forvalte vel.

Hunden fra Finn.no

Han lå sammenkrøket på bildet på nettet. Langhåret og redd. I teksten sto det at han hadde seperasjonsangst og at han skulle omplasseres via Dyreomplasseringen. Videre at han var en engelsk cocker spaniel hanhund på ett år. Hjertet mitt blødde da jeg så den lille krabaten på nettet. Vi som akkurat hadde flyttet på landet og snakket om at nå hadde vi plass til en hund. Vi måtte ringe og prate med dem. Vi hadde jo en hund fra før, og visste at vi ikke ville utsette ham for noe. Men det ble kjedelig for ham å være alene med oss. Vi ville gjerne at han skulle få en lekekamerat og viste at det var mange hunder som tregte et nytt hjem. Vi ringte Dyreomplasseringen og avtalet møte med dem.

Jeg møtte dem i Sofienbergparken i Oslo. Og så en rastløs hund som travet vileløst og som hadde en pels av en annen verden. Han så ut som en eneste stor haug med hår og 4 giggalabber og en hale. Spiro og denne hunden lekesloss med hverandre, før den andre hunden ble ganske nervøs. De var like gamle og den andre hunden ble tydlig nervøs av å være i båndet. "Han er så rar altså, så jenta som hadde passet på ham, han følger etter meg hele tiden". Ja, en liten redd hund vil gjøre det. Han er en cocker, han er redd, og han er en valp. Vi smeltet og avtalte hentetid for ham når alle papirene var fylt ut.

 Han hylte i bilen hele veien hjem, i over 1 time. Vi var helt øre i hodet, og viste ikke om vi skulle le eller gråte. Han viste seg å være 4 kg undervektig, pelsen hans var så tjovet sammen at det var som tennisballer (ja ikke ping pong ball størrelse, men tennisball) på hver labb, han kunne nesten ikke se ut under den lange luggen. Og han hadde en hale som hang konstant nesten helt ned. Ingen hevet og logrende hale en glad hund ville hatt. Dette var en hund som ikke hadde det bra.

De første 14 dagene gikk det ganske ok. Vi lekte med ham, vi gikk turer og prøvde å få ham til å spise. Men han var tydligvis bare vant til tørrfor fra Rimi. Jeg fikk sakte, men sikkert klippet ham, dott for dott. Han ville ikke sove på dagen, så jeg måtte begynne å gå inn på soverommet med hundene 1 time hver dag for å lære ham å slappe av. Trekke for gardinene, og legge meg sammen med dem så han slappet av litt. Vi måtte kjøpe lever-pulver for å få ham til å spise, men når han først begynte da åt han i 4 måneder. Han beskyttet maten sin, og vi kunne ikke være på kjøkkenet når han spiste. Om en av oss reiste vekk fra huset, selv om den andre var hjemme, så løp han hylende fra vindu til døra i 45 minutter. Uten å stoppe, uten at den av oss som var hjemme klarte å stoppe han. Fordi "noen hadde dratt".

Vi tok ham med på rønthgen for å se om det var noe galt med ham. Heldigvis ikke. Men bonusen med røntgen var at han jo måtte dopes ned, og etter det var det en markant forskjell. Akkurat som om hele han var blitt minnet på hvordan det var å være avslappet. Det ble hvertfall drastisk bedring.

Etter 14 dager, når nybegynner skrekken hadde lagt seg, så brøt helvete løs. Da kom den virkelige angsten frem. Pondus angrep, beit og knurret. Han ble helt vill i øynene, og viste tenner. Vi kunne ikke røre labbene hans, da ville han bite. Vi kunne bare klappe han på samme side som vi selv satt, forsøkte vi å klappe ham på motsatt side av kroppen der vi satt, så forsøkte han å bite. Om noen av oss satt eller lå i sofaen, og den andre skulle hente noe på kjøkkenet, så gjorde han agressivt fremstøt. Så det var så vidt vi klarte å komme oss inn i stua igjen. Og du kunne ikke bære på en flakse, da ble han helt vill. Om jeg skulle på do om natten, måtte jeg sørge for å få han med meg ut i gangen, hvis ikke kom jeg ikke inn på soverommet igjen fordi han passet på den som sov. Vi lærte oss å rygge, vise ham ryggen bokstavelig talt. Og på den måten flyttet vi grenser for hans beskyttersone dag for dag.

Hva var dette for et spetakkel? Hva var det som hadde skremt denne lille hunden så mye at han var helt full av angstanfall og ikke klarte å slappe av.

Hver natt i begynnelsen og opp mot over ett år bæsjet han på gulvet i stuen om natten. Du viste bare at når du slo opp øynene om morgenen, så var det inn i stua og vaske opp etter nattens aktiviteter. En grå masse som tydet på at han ikke fordøyde maten skikkelig pga stress. Vi flyttet på alle rutinene, maten, turgåeing alt. Ingenting hjalp i begynnelsen. Så spurte jeg åndene, og de hjalp meg og de blande en cocktail med magnesium, sink etc. Det snudde sakte, men sikkert rundt på fordøyelsen hans. Og vi måtte la de sove inne på soverommet, med lukket dør. Han MÅTTE lære seg å kommunisere med oss. Skulle han på do om natten, så måtte han gi oss beskjed, så vi var ute i hagen og travet med ham natterstid en stund. Forstå at vi var der for å hjelpe ham og ikke plage ham. Og så, plutselig en dag knakk han koden. Han forsto at han kunne vise meg ting. Pondus var da 1 år og 5 måneder, Spiro hadde forstått at han kunne kommunisere med meg da han var ca 4 måneder.

Og han hadde stor angstanfall. Da kunne han komme og sitte ved siden av meg. Se meg rett inn i øynene og skjelve, jeg så bare det bunnløse sorte i øynene hans, og tenkte lille venn, hvordan kan jeg hjelpe deg? Jeg tonet meg inn på den angstvibrasjonen hans med healing, og ved å gjøre dette så slapp anfallene sakte, men sikkert. Vi fant ut at vi måtte få hjelp. Vi hadde tatt oss vann over hodet. Hveken min partner eller jeg hadde nok kompetanse ang adferd til å endre de tingene vi måtte endre. Vi betalte en dyreadferdsekspert til å komme. Og vi fikk endel tips og råd om rangordning, vi hadde allerede bare leker utendørs, vi ga aldri hundegotteri som tok lang tid å spise opp for da ble han liggende å passe på denne. Så hva gang det var et nytt helvete, så satte vi oss ned, og endret husreglene. Regler vi måtte følge slavisk for å få rutiner og trygghet.

Vi hadde tatt inn en liten terrorist i huset. Et menneskeskapt monster.

Jeg sporet opp kennelen, og fikk bekreftelse på min mistanke. Den første eieren var en rik og ustabil dame. Pondus som valp hadde ligget 10 timer alene i bur om dagen, mens hun var på jobb, og så 8 timer alene om natten i buret, ute i en gang. Så en valp med masse behov for nærhet, sosial trening, kjærlighet, lek og trygget lå i prinsippet 18 timer i døgnet alene i et bur. Så hadde han vært tilbake på kennelen, der han ikke fikk hjelp, bare ble dyttet inn i et bur med mange andre hunder. Der lærte han å forsvare maten sin. Så bodde han litt hos et ungt par, der mannen/gutten i huset raste veldig med ham, og da jenta ble gravid, ble Pondus kastet ut igjen. Og så havnet han på omplasseringen der han var med ei jente på jobb om dagen og bodde hos en annen om natten. 5 hjem på sitt første leveår. Nå bodde han i sitt 6.hjem med oss.

Vi måtte kapitulere og i sammen med veterinæren som også var utdannet adferdsterapaut bestemte vi oss for sette ham på "lykkepiller". Jeg får vondt i mange bare jeg tenker på det, men jeg visste vi måtte over en kneik. Han hadde for mye angst i kroppen. Summa summarum gikk han på lykkepiller i nesten ett år. Og vi merket hvordan det sløvet ham ned. Så når han ble stabil, så så vi på hverandre og sa: Nå begynner vi nedtrappingen. Og vi brukte 7 måneder på å trappe ned denne ene pilla han fikk morgen og kveld. Vi trappet ned 1/8-dels pille av gangen. Og hver gang vi trappet ned hadde vi et helvete i 14 dager. Så ble han stabil. Vi lot han være litt stabil, og så fjernet vi nok 1/8 dels pille. 14 dager med nytt ragnarokk, angrep, knurring, forsøk på å bite og slossing med Spiro.

Og ja, mange ganger. Mange ganger tenkte vi at dette går ikke, vi er nødt til å avlive ham. Men heldigvis, vi tenkte aldri tanken samtidig. Om den ene av oss var i ferd med å gi opp, så holdt den andre igjen og vise versa. Så vi holdt på intenst i omlag 2 år for å få han til å være en angstfri hund. Trening, husregler, og masse kjærlighet. Det nyttet aldri å kjefte på ham, da ble han verre. Men masse kjærlighet, forståelse og ro gjorde ham bedre. Jeg bestemte meg for at hunden skulle få en sjanse, det var mennsker som hadde skapt denne angsten i ham, og da fikk vi mennesker fikse det igjen.

 

Pondu er 6 år i dag og er fremdels litt masete, han bjeffer lett og har knurring som en del av kommunikasjonsspråket sitt. Så ja han er en hund som kommer med "bruksanvisning". Men han er blid og glad, kosete, leken, matglad, elsker gjester, og han er trygg. Ingen seperasjonsangst lengre, en liten tøffing som elsker å svømme og elsker tørrfisk. Han sover som en stein på stuegulvet når klokken er 22, og han koser seg ute på sine daglige turer. Livet er verdt å leve, og han har sluppet 95% av traumene sine. Han fikk en sjanse, og han tok den.

Jeg har mange ganger tenkt og sammenlignet han med ungdommer. Som gjør rampete ting, og som klart sier fra at de ikke har det bra. Og hva gjør de fleste? Kjefter mer, og skaper ennå dypere traumer. Hadde de blitt møtt med kjærlighet, så kanskje verden ville sett annerledes ut? En "barnehage onkel" jeg kjenner, når ungene i barnehagen blir for umulige, så går han bare bort og klemmer på dem, gir dem en stor bamseklem. Barna roer seg med en gang, og fortsetter der leken slapp uten mer bråk.

Kjærlighet og en dæsj tålmodighet overvinner alt.

En avslappet Pondus i dyp søvn på rygg i sengen.

Healinghunden

 

Jeg fikk Spiro fra en kennel da han var bare et lite valp. Vi hilste på ham på kennelen da han var 8 uker, og så gikk det ennå en måned før vi kunne hente ham. Han var den første lille valpen som kom løpende bort til meg. Få minutter etter lå alle valpene og tygde på buksa mi med sine sylskarpe små ris-korn-tenner. Hjemme igjen sov vi på gulvet på en madrass med ham de første døgnene. Bar han opp og ned 4.etasjer uten heis hver gang han skulle ut. Han var med over alt. I butikken satt han i barnesetet i handlevognen. Han var med på pub en gang i blandt, da lå han på jakken min i en krok og sov. Kelneren oppdaget den lille "ulovligheten" i kroken, men den lille valpen bare sov og lå helt diskret og stille. Og med den lille vannskåla si ved siden av og en kosebamse, så fikk han ligge der. Han var med ut på Bygdøy, Oslo der han fikk løpe fritt og i ulent terreng for å trene opp koordineringsevnene og motorikken sine.

Han brukte også å delta i medium og healingsirkelen, selvutviklingsgruppene som jeg holdt nede i lokalene på Grønland i Oslo. Og da gikk han en runde blandt sirkeldeltagerene og så la han seg ned på en av deltagerenes føtter. Så sov han litt der, våknet, tok en ny runde og la seg ned på et annet par føtter. Hans jobb som healerhund hadde allerede begynt.

Jeg begynte å legge merke til hvordan han plasserte seg sammen med meg. Om jeg hadde gått mye og var trett i beina den dagen, så la han seg i fotenden av sofaen. Om jeg hadde hofte eller korsryggubehag, så la han seg der. Og om jeg hadde hatt en dag med mye tanker, og ting jeg måtte forholde meg til, så ville han helt opp ved hodet. Og det var absolutt ikke tilfeldig. Han gjorde det hver gang.

Han fikk være med på det alternative senteret jeg drev. Og når jeg jobbet med healingklienter, så sov han stort sett bare på gulvet i en krok. Men en gang i ny og ne ville han opp på benken. Og om klienten tillot dette, så fikk han komme opp. Og da gikk han å la seg på forskjellige plasser på kroppen til klienten. Han lå helt stille og "jobbet" i 5 - 15 minutter. Noen ganger hoppet han direkte ned, andre ganger byttet han plass på klienten kropp. Og plassen han la seg på kroppen stemte alltid med klientens plager.

Noen ganger bare gikk han bort til klienten som kom inn og satte seg stille foran personen. Jeg spurte jo alltid klienten om det var ok at han var der, eller så lå bare Spiro på gangen og slappet av. Og klientene kom inn på behandlingsrommet, satte seg ned på huk, og begynte ofte å gråte. Så satt hunden min og klienten bare stille slik i mange minutter, tett inntil hverandre. Som hun ene sa mens hun tørket tårene; Jeg kjenner kjærligheten hans.

En gang jobbet vi en healinggruppe på 8 personer sammen. Vi hadde en benk i midten av rommet og vi turet om å legge oss på benken og få healing av alle samtidig. Stort sett lå Spiro på gulvet og sløvet. Tygde litt på en leke og virket relativt uinteressert. Men ved 2 av deltagerne kom han bort og ville opp på benken. Hun ene fikk hunden midt opp langs magen, han lå helt stille og lot seg klemme på. Hun hadde mistet sin egen hund for noen måneder siden, og først nå klarte hun å slippe tak i sorgen. Når gråten hennes stilnet, hoppet Spiro ned fra benken. Litt senere lå en av de andre damen på benken, da ville han opp igjen. Han satt seg først nede ved føttene hennes. Og begynte å pese med tungen hengende ut av munnen. Slik satt han noen minutter. Så gikk han høyere opp, og så sto han med begge labbene på brystkassen til damen og peste. Vi andre sto bare å så på ham. Damen på benken sa; Jeg har astma! Og etter noen minutter var Spiro ferdig og hoppet ned av benken. Jobben ferdig for i dag. 

Han oppdrar også andre hunder. Om det kommer en usikker hund, så går han to skritt mot ham. Ser til siden og venter. Går to skritt mer frem. Venter igjen med hodet til siden. Til slutt er han helt borte ved den usikre hunden, og den usikre hunden begynner nå å snuse, mens Spiro vender bort hodet. Og plutselig snuser de på hverandre. Spiro legger seg ned på alle fire. Og få sekunder senere er de i full lek.

Kommer det en dominant hund, så legger Spiro seg på ryggen de 2-3 første gangene, og så snur han spillet. Så etter omlag 10-15 minutter ligger den andre hunden på ryggen under lek. Helt utrolig å se på. Fantastisk å se hvordan en hund i balanse kan bidra til å gjøre andre hunder trygge.

Vår kommunikasjon er ordløs. Og selv når han ligger på gulvet og småsover på kvelden, med ryggen mot meg, så bare jeg ser i hans retning begynner halen å logre med små smell i gulvet. Dunk - dunk - dunk - dunk. Han vet.

Jeg tror de fleste hunder og andre dyr som får en oppvekst der de er trygge, glade, får den maten de skal ha, og bevege seg naturlig - har denne kapasiteten og evnen. Sikkert litt som oss mennesker, at vi har forskjellige evner som vi er sterkere på og mindre sterke på. Men dette ligger helt naturlig i dyrene. Jeg ser mange skriver sine historier om vakre, flotte og kjærlighetsfulle dyr som biderar og hjelper mennesker og andre dyr. Og jo fler jo bedre. Spiro sin historie er neppe unik, den er mer ment som en inspirasjon til å oppleve den fantastiske intelligensen, sjelen og hjertevarmen de bidrar med.

 Ta vare på ditt dyr, de tar vare på oss.

Alle dyr burde få føle seg trygge, elsket, ha nok mat og nok plass.

BURDYR ER ALDRI OK - UANSETT HVA PELSDYRBRANSJEN PÅSTÅR - VILLE DYR SKAL VÆRE I DET FRI - IKKE SOM DIN JAKKE ELLER VESKE.

<a href="http://www.news2post.no/?id=lesBlogg&nid=1654" target="_blank" border="0" alt="News 2 post - Din nye blogg og nettavis"><img src="http://www.news2post.no/bloggForside.php?b=Tommervik"></a>

Sjelehopping

Da det ringte på åpnet jeg døren til behandlingslokalet. Og utenforsto en dame med vakkert mildt ansikt, store mørke fløyelsøyne og langt silkehår. Vi småpratet litt mens hun hang av seg jakken i gangen, og så gikk vi inn på behandlingsrommet og satte oss i hver vår stol. Hun sa hun slet med å finne ny kjæreste. Hun var i jobb, med egen leilighet og mange gode venner. Men etter flere år som alenemor kjente hun at savnet etter nærhet og en å dele et voksenliv kom sigende. Hun fortale at det var aldri noe problem med å møte nye menn. De svermet rundt henne og hun takket nei til endel allerede. Og problemet var i store trekk at etter kaffekoppen så hørte hun ikke noe fra dem i ettertid. Hun ble usikker, og følte det begynte å gå utover selvfølelsen hennes. Jeg sa vi fikk bruke benken og en lettere meditasjon for å se hva det var for noen signaler hun sendte ut, som gjorde det så vanskelig å fortsette kontakten.

Jeg ba henne om å lukke øynene, og tenke seg bakover i tid. Jeg begynte å telle alderstrinnene nedover. Forbi tyveårene, forbi teenårene, 10 år, 9 år, 8 år, og hun fikk et rykk i kroppen. Et energiskifte. Jeg fikk opp et indre bilde av en voksen dame, som jeg tok som et symbol på moren hennes. Jeg spurte hvor gammel moren var da hun fikk henne og hun svarte at moren hadde vært 24 år. Jeg ba henne "sjelehoppe" (i mangel av et annetbeskrivende ord). Jeg ba henne tenke seg at hun var moren sin. Og se for seg henne rundt den alderen. Så begynte jeg å telle "moren" bakover. Forbi 20årene, forbi teenårene og faktisk da vi kom til 8 år kvapp hun til en gang til. Og jeg spurte hva slags bilder hun fikk opp.

Hun fortalte at hun så moren som liten. Og at en dag hadde faren bare reist seg fra sofaen, gått ut i gangen, tatt på seg sko og jakke og aldri kommet tilbake. Han hadde flyttet ut og skilsmissen var et faktum. Uten forvarsel, uten forklaring. Bare gått. Og moren var da vokst opp med å høre sin mor si: Mannfolk kan du aldri stole på, de holder ting skjult, de tar ikke ansvar, de jobber seg ikke gjennom det vanskelige, de stiller ikke opp. Bare går. Jeg lot henne vile litt i følelsen, for så å slippe tak i det som sin opplevelse, men å plassere den vonde følelsen der den hørte hjemme. En gnist ble tent i øynene henne da innsikten ramlet på plass, og hun lovet seg selv at hun skulle gi dem en sjanse, være åpen og forsøke å vise tillit. Mer klar for åpne hjertet sitt enn da hun kom.

Vi hadde funnet nøkkeltankene til at mennene denne damen møtte aldri lot høre fra seg igjen. For allerede under den første kaffekoppen så sendte hun så steke signaler om at; Deg stoler jeg ikke på, du kommer garantert til å svikte. Og ingen person, være seg mann eller kvinne, orker å starte med alle odds mot seg. Så mennene opplevde henne som uoppnåelig, enda det var det motsatte hun selv viste hun trengte. Tillit, å stole på, å få en sjanse.

Så hvilken programeringer har du med deg? Hvilke tanker og mønstre går i arv i din familie eller de du vokste opp med? Er du moden for å se i speilet, og sa hvilke holdningsendinger du trenger å ha til deg selv for å oppnå det du ønsker i livet?

Om du ønsker forandringer i livet ditt, så må noe endres.

Er du klar for endringer?

Å akseptere dine guider.

Jeg bruker å sortere guidene og hjelperne våre inn i 3 grupper. Dette er kun for å forstå hvordan det hele henger sammen. De forskjellige åndene kan godt være i fler eller alle 3 gruppene.

Den første gruppen er dine egne venner, familie og bekjente som er gått over til den andre siden. Dette er også slekninger som døde før du ble født. Båndene mellom oss menneskesjeler er sterke. Og alle du har hatt kontakt med danner du bånd med. Noen sterker enn andre. Kontakten med de fra den andre siden er ikke avhengig av hvor mye kontakt dere hadde da denne personen var her på jorden. Selv om dere så hverandre skjeldent da personen levde, så er det fult mulig å ha tett og nær kontakt fra åndeverden og til deg her på jorden. Familien din kan dele med deg hvorfor og hvordan familiesituasjonen ble slik den ble, og du kan lære mer om deg selv, forstå og slippe blokkeringene.

Den andre gruppen med rådgivere er mange hjelpere som vil stille opp for deg med ting og tang du trenger i din hverdag og din utvikling. Dette kan være at du skal pusse opp huset, og du trenger innblikk i å gjøre oppussingen korrekt og på enkleste mulige måte, finne gode løsninger. Da kan du få hjelp med å "se" eller føle løsninger innom fagfelt du selv ikke er så sterk på. Jeg får bilder av motorproblemer på bilen, byggetekniske løsninger, matlageing og mye annet jeg vet at jeg ikke på forhånd kan. Disse hjelperene vil du skjeldent vite navnet til, eller ha møtt da de levde. Akkurat som at du neppe kjenner til navnet til bussjåføren som kjørte bussen din på vei til jobb i dag, eller personen som kjører regninger fra teleselskapet du bruker, eller hvem som har laget bilen din.

Så er det dine guider med direkte spirituell kunnskap. Munker, indianere, urtekyndige, yogalærere, avdøde medium og mange mange fler. Du kan be disse gudiene om å komme nærmere deg om det er noe du ønsker å bli bedre på. Slik som meditasjon feks, ja be en meditasjonsguide vise deg hvordan du kan få det optimale ut av dine meditasjoner. Be en yogalærer gi deg øvelser som myker opp og styrker din fleksibilitet og kroppsfunksjoner. Be de gamle mediumene vise deg hvordan du kan utvikle klarsynet ditt, eller klarhørselen. Åpne opp for healingguidene å jobbe med og gjennom deg. Inviter dem inn med sin kunnskap. Bli deg bevisst din egen utvikling.

Så aksepter dine guider. De vil bytte underveis, når du har lært det de er kommet for å lære deg, så vil du få nye guider. Den samme læreren vil ikke følge deg hele tiden. Hva skal du med en førskolelærer som lurer på om du har vasket hendene før dere skal spise, om du er på gymnasenivå og trenger hjelp med å forstå kjemileksene?

Be guidene dine om å komme nærmere. Be dem vise noe som gjør at du forstår hvem de er. Noen vil du kanskje se bare en gang, andre vil du møte fler ganger. Alt avhengig av hva de har for kompetanse. Jeg har sett folk som liker å skryte av hvor mange guider de har. Også poengløs. DEt fungerer på samme måte som her på jorden. Hvor mange venner har du (og jeg snakker ikke antalle facebook venner)? Hvor mange kjenner du? Kjenner du noen etter å ha møtt dem en gang? Er man venn etter ett møte? 

Guidene dine er mange. De jobber i faggrupper, interesse og kompetanse grupper. Du vil stort sett møte en eller kanskje fler kontaktpersoner for disse gruppene. Åndene sier til meg at de er en "flat organisasjon", alle er like viktige på sitt kompetansenivå. Det er ingen som er bedre enn andre. De er kommet så langt at de akseptere det bare å være.

Noen personer misforstår åndene i en gitt del av egen utviklingsfase. Folk kan tro at åndene er onde (mye gammel overtro). I en fase i din utvikling er det essensielt at du begynner å fronte dine egne frykter, og åndeverden vil være meg på å trigge dette slik at du kan oppnå mestring og komme deg igjennom det som hindrer deg i å leve et optimalt liv. Så dukker det opp bilder eller gamle følelser fra diverse traumer, så stå i det og du vil se at dette forløses og du vil gi slipp på blokkeringen. Lær å forstå åndene. De skikker ikke på godt og vondt. Alt er bare hendelser som må skje for at det neste skal kunne skje. Og som jeg bruker å si, om det virkelig finnes onde ånder, hvorfor har de ikke da gjort oss noe vondt for lenge siden?

Guidene dine dømmer deg ikke, de forsvinner ikke om du skulle kjefte på dem, evnene dine kan aldri bli borte (da er det stress og andre årsaker som gjør det, ikke fra åndeverden), de elsker deg for den du er, det vet hvordan det er å være menneske. Med alle utfordringene våre, fysiske og mentale. De kommer med filterløs kjærliget, de ønsker deg det beste, og gir deg tips og råd i din utvikling slik at du kan oppnå en livskvalitet du er komfortabel med. God helse, trygget og å leve i kjærlighet. Og de har endeløs tålmodighet.

Du eier ikke helle dine guider alene. Slik du aldri kan eie en venn. Åndene har andre slektninger å besøke også, og de har andre oppgaver som de jobber med også. Og åndeverdrden er som her nede, vi har mange venner og mange bekjente og vi har (bokstavlig talt) bedre kjemi med noen enn med andre. Guider kan komme og gå, akkurat som venner. Men noen blir med deg veldig lenge.

Jeg har fått spørsmål om vi har en spesiell guide som følger oss hele livet. Og noen mener det andre opplever at det bytter. Jeg vet ikke, vi har ingen bevis på at det er slik. Men kanskje det er slik som her på jorden. At noen beholder vennen fra barndommen og gjennom hele livet, mens andre bytter mer etter interesser, geografi og andre forhold. Siden så mye av det andre ligner, så kan det jo også være slik fra åndeverden.

Husk at det kan ta tid å bli kjent med sin guide. Akkurat som det kan ta tid på bli kjent med en ny venn her på jorden. Vi lærer dem litt og litt å kjenne etter jo mer tid vi tilbinger med dem. Så om du opplever vage detaljer under dine første meditasjoner, så forstett å øve, for kontaktene vil forsterke seg og båndene knyttes.   

De vil aldri overstyre dine valg. Du kan selv velge din vei. De vil komme med råd når du ber om dette, men det er fremdeles ditt valg hvordan du velger å leve ditt liv. Med eller uten guider. Husk at også loven om tiltrekning jobber, så unngå å skylde på åndeverden for ting som skjer deg. Ta ansvar for eget liv og lytt til ditt åndeteam.

Der du tviler, der tror guidene dine. Der du lurer, der vet guidene.

L

V E L

V

Regresjon til besvær

Hun kom til avtalt tid og satte seg ned i den ledige stolen på behandlingsrommet. Øynene flakket, hun var blank i overflatehuden, og hun satt som på nåler. Kroppen vred på seg og hun holdt veska si på fanget. Denne unge damen hadde det helt klart ikke godt med seg selv. Støtt var hun oppe i håret på den ene siden, for å legge på plass en del av håret som stadig vekk skled ned i ansiktet hennes. Hun hadde små rykninger i munnviken og pustet en gang tung før hun åpnet munnen og pratet til meg. Hun hadde klingende nordlansdialekt og hun sa: Jeg håper du kan hjelpe meg.

Jeg sa at jeg skulle forsøke det, og lurte på hva hun selv trodde hun trengte for å få det bedre. Hun sa hun ville at jeg skulle lese henne og fortelle henne hva hun skulle gjøre. Jeg sa at jeg skjeldent jobbet på den måten. At jeg kunne være med å belyse viktige tema og eventuelt komme med anbefalinger, men at hun selv til syvende og sist måtte ta avgjørelsene. Blikket henns vandret, og jeg sleit litt med å prøve å få henne til å holde fokus. Hun svarte videre: De klarsynte jeg har vært hos før, har fortalt meg hva jeg skulle gjøre. Okeeey... sa jeg, men det har jo tydeligvis ikke fungert på den måten, siden du er her hos meg nå, og ikke selv opplever at du er blitt bedre. Hun fikk glassblikk, jeg så jeg måtte vinkle dette annerledes for å nå igjennom. Hun var svært dårlig.

Egentlig sa jeg, så ville jeg ha ønsket å ha deg på behandlingsbenken. For jeg ser at du har så dårlig med ressuser (lite energi) i kroppen, at du sliter med å henge med i samtalen. Og eneste måten å få opp energiene på, så du har energi til å foreta de endringene som skal til for at du skal få det bedre, er å hjelpe kroppen i gang med å heale seg selv. Men dette ville hun ikke, hun ville snakke. Jeg akspeterte hennes ønske.

Jeg spurte videre om hun kjente til årsaken for at hun hadde det så dårlig. Og hun svarte med en gang ja på det spørsmålet. Er det ok for deg å dele det med meg? spurte jeg. Å jadda sa hun. Det er insest. Huff da, sa jeg, det var da trist at du skulle få en slik tung oppgave å mestre her på jordkloden. Jeg spurte videre om hun hadde gått til behandling for det, og om det var en overgriper hun kunne kutte ut av livet sitt, eller om hun måtte forholde seg til overgriper på et vis. Kan være vanskelig når det er nærmste familie. Ikke alle søsken er alltid utsatt for det samme, så noen velger å opprettholde kontakten, og da er det vanskelig på tradisjonelle familiehøytider. Å nei, svarte hun, det er ikke slik det er. Alarmklokkene mine begynte å ringe ennå høyere. Okeeeeeey, svarte jeg, hvordan var det da? Jo, i et "tidligere liv" svarte hun. Alarmklokkene mine ringte nå så høyt i hodet mitt at jeg kjente blodet pumpe i ørene. I "et tidligere liv", svarte jeg, er det noe du selv har fått opp under en regresjonstime hos en terapaut det da? Nei, svarte hun, jeg fikk beskjed av dette av han healeren jeg brukte før! Jeg kjente jeg nesten mistet pusten av sinne mot denne "healeren". Hvem kan kalle seg healer, om du påfører klientene dine FLER traumer enn da de kom inn? Da er du ingen healer, da er du selv en overgriper!

Jeg sa til den unge damen at det var viktig for henne å jobbe med å stole på seg selv. Leve sitt liv her og nå. Se på de tingene hun kunne gjøre for å bedre sin livskvalitet her. Om hun trengte å rydde opp i underbevissthetstankene, om hun trengte homeopati, kranio sakral eller andre balanseopprettende behandlinger. Jeg ga henne noen få eksempler på hvordan underbevisstheten kunne bli en egen sabotør, og hun lyttet ute å lytte. Hun var utslitt og lette etter en behandler som kunne overta livet sitt, styre henne og fortelle henne alt hun skulle gjøre. Jeg ba henne instendig om å begynne å lytte til hennes egen magefølelse og at det var det kompasset hun måtte styrke. Hun hadde en lang vei å gå. Men hvert fremskritt ville gitt henne stor glede.

Hun bestilte en time til på sms, men rett før avbestilte hun den igjen. Jeg vet ikke hvor i prosessen hun er i å finne tilbake til seg selv. Og stoppe invaderingen av hennes liv. Så på en måte hadde healeren rett, men han ble selv en av overgriperene og situasjonen fortsatte uten en løsning.

Så den eneste formen for regresjon jeg godtar er den du selv har opplevd i en meditasjons regresjon. Jeg godtar aldri at noen andre har fortalt deg det. Uansett hvor kjente de er eller ikke. Det finnes ingen bevis. (Jeg skal gå nærmere inn på dette i en annen bloggspot.) Jeg sto på stand på en alternativ messe og hun ved siden av meg holdt på å fortelle folk om folks tidligere liv. Og for meg som sto ved siden av hørte jeg stort sett de samme historiene samme helgen. Pleiadene, pyramider, heks og Cleopatra var ord jeg hørte på i 3 dager.

Jeg var på et kurs en gang i 2004, der deltagerene som sto utenfor i pausen diskuterte "tidligere liv". Og to av damene ble bitre motstandere da de begge kom med påstanden om at de hadde vært Cleopatra i sitt "tidligere liv". De inhallerte intenst på sigarettene sine, og nirøyket til pausen var over. La meg bare minne om at den historeske Cleopatra tok sitt eget liv med gift.

Så vær grei mot deg selv. Både hva du sier til folk, og hva du selv velger å tro på. Etablerte "sannheter" trenger ikke å medføre riktighet. Det finnes helt klart mellompunkter mellom skeptikerene og de som sluker alt rått. Som behandler vil du lett kunne oppfattes som en bedreviter og en maktperson. Finn balansen i deg selv, så du aldri får behov for å utøve dette utover de etiske og moralske begrepene i kjerneverdiene våre.

Løft OPP og bygg bruer, i stedet for å bryte ned.

I vinglasset

Jeg hadde i lang tid et ganske normalt alkoholkonsum. Noe i glasset i lystig lag. Og jeg bodde jo i utlandet der det var lett tilgjengelig, men aldri vært av de som blir sanseløse. Og jeg jobbet mye, så det begrenset seg naturlig. Da jeg var 18-19 år synes gutta i den gjengen jeg vanket i at det var gøy når jeg drakk, fordi jeg blir så ekstremt blid. Jeg var ikke av de jentene som sto nede på badet og grein "det er ingen som er glad i meg". Jeg bare ble blid jeg.  I lange perioder drakk jeg ikke i det hele tatt, og var ofte sjåfør når vi var på byen. At de andre folkene drakk plaget med ikke heller. Kun å prøve å samle dem for avreise var et pes. Ikke var jeg noen dramaqueen heller, jeg bare elsket å danse og more meg. Mange ganger da jeg bodde i Oslo, kunne jeg ta sykkelen en lørdagsnatt før midnatt. Så syklet jeg til utestedet Smuget der jeg hadde vip kort. Det kostet meg 20 kr i inngang, og ingen kø. Jeg gikk bare inn, uten å drikke, danset i 2 timer og syklet hjem igjen forbi alle taxikøer og fulle folk foran kebabsjappene.

Så på Smuget en kveld jeg var der med venner, møtte jeg en fyr som jeg pratet masse med. Påfølgende kino og mange treff senere ble vi samboere. Han var fantastisk til å lage mat, en verden som var ganske ukjent for meg som stort sett hadde spist for å bli mett. Han snoket rundt i butikker etter diverse krydder, laget mat fra scratch og imponerte om og om igjen. Og til maten passet det jo gjerne med en flaske vin.

Bare det at en flaske vin på 2 voksne mennesker forsvant fort. Så neste gang, kjøpte vi 2 flasker vin. Og så var det jo helgen, så vi kjøpte 3 flasker. Jeg ble sugd inn i et mønster og en karusell jeg totalt mistet bremseklossene til. Og jeg vil ikke skylde på ham. Jeg åpnet jo selv munnen og svelget. Dette var hans livsstil. Venner som gikk ofte på byen, som regel knyttet opp mot alkohol. Sene nattetimer, mange musikere og mange bekjente. Det var alltids noen tilgjengelig for ei fyllekule.

Jeg begynte å få nok. Jeg merket at det gikk ut over jobb, min livskvalitet. Jeg var lei av å sove meg gjennom søndager. Ikke orket jeg henge med på kjøret med flere dager i ett strekk heller. Og jeg ba ham om å være med på å roe det hele ned. Han bare blåste av meg, og sa at han drakk da ikke så mye. Jeg noterte ned en drikkekalender der jeg loggførte drikkinga hans, men han ble bare rasende og sa den ikke stemte. Og på kvelden når han spurte om jeg ville ha noe "en nubbe" som han kalte det, og jeg sa nei, kom han likevel tilbake fra kjøkkenet med 2 glass. Jeg forsøkte å la glasset bare stå. Men det er som potetgull, har man først tatt en slurk, var det lett å fortsette. Jeg måtte vekk.

Så kom nyttårsaften, vi skulle feire oppe hos broren hans rett oppe på Grünerløkka. Jeg bodde på øvre Grønland. Vi spiste nydelig mat, og vi gikk skulle ut for å se på rakettene. Og plutselig vokste en følelse opp i meg som bare eksploderte inne i meg. IKKE ETT ÅR TIL MED DETTE.  Jeg fant jakka mi, med bilnøklene. Jeg sa til ei som sto der at nå reiser jeg for alltid. Satte meg småbrisen inn i bilen, og de andre kom løpende etter meg (kremt - ingen dramaqueen sa jeg oppe i teksten her) og ropte navnet mitt. Men jeg hadde fått nok etter 4,5 år med spetakkel. Aldri igjen. Jeg kjørte de 5 minuttene hjem, og parkerte utenfor uten problem. Gikk trappene opp til meg selv, og låste døren bak meg.

Dagen etter våknet jeg opp til et 20-talls sms'er på mobilen min. En der han hatet meg, og en der han elsket meg. Frem og tilbake. Og jeg tenkte at han gjør nok egentlig begge deler. Men jeg orker ikke, vil ikke, skal ikke være en del av dette livet lengre. Det var enten himmel eller helvete. Ingenting i mellom.

Jeg spiste frokost, og kjente en enorm lettelse. Tårene kom og jeg fikk en følelse av å lure på hva som egentlig gikk galt. Når begynte jeg å miste fotfestet å skli utenfor bakken? Men tårene var nok egetlig mest lettelse over å slippe å gå på tå hev, aldri vite hvordan en dag endte, og om den endte i det hele tatt. Og jeg bestemte meg der og da, for å sakte, men sikkert ta tilbake kontrollen over konsumet mitt. Jeg skulle bevisstgjøre meg når og hvordan og hvorfor jeg drakk. Og aldri straffe meg selv om jeg røyk utpå en bremseklossløs fest en gang i blandt.

Og sakte men sikkert begynte min vei tilbake til et normalt alkoholkonsum. Jeg gjorde ting med venner uten at det var alkohol inne i bildet. Jeg syklet, jeg fartet rundt. Men fremdeles drakk jeg mer enn jeg selv likte. Aldri på jobb, og aldri i slike settinger. Kun sosialt. Og tidvis stoppet jeg ikke før det var tomt. Jeg var alltid med å slukke lysene før alle dro hjem. Jeg jobbet jo også innen reiseliv. Fattigfolket med fine vaner. Mange invitasjoner med alkoholservering.



Jeg begynte å legge merke til NÅR jeg hadde lyst på noe å drikke. Og jeg oppdaget at det var om jeg var forbanna. Og siden jeg var i en selvutviklingsfase så kunne jeg gå inn og se på dette. Og plutselig ramlet nøkkelen ned i fanget på meg. Jeg drakk fordi da ble jeg jo så blid, og da slapp jeg å forholde meg til sinnet mitt! Jeg trengte å få lov til å være sint og forbanna! Jeg sluttet umiddelbart å se på drikkingen som problemet, men det at jeg trengte å få utløp for sinnet mitt. All urettferdigheten, alle misforståelsene, ting fra barndommen, arbeidssituasjoner og samfunnstrukturer jeg ikke opplevde som rettferdige og oppløftende. Drikkingen var et symptom, ingen årsak.

Det tok litt over ett år. Kanskje opp mot 2 år før jeg virkelig kan si at jeg var fri fra mønsteret. Jeg lå en dag i sengen og så tenkte jeg, kanskje jeg er alkoholiker, og plutselig skjedde mange rykninger i kroppen min. Så jeg måtte anerkjenne for å slippe taket. Jeg vet ikke om jeg var alkoholiker, for jeg var jo hele tiden klar over at dette gikk over stokk og stein. Men siden jeg slapp kontrollen, så må jeg ha vært på god vei.. kanskje?

Og i dag drikker jeg lite. Jeg kan til og med sjenke meg et glass vin kanskje hver 14.dag og glemme og drikke det. Jeg står da og heller det ut i vasken om morgenen. Men jeg har ikke glemt gamle kunster, så jeg kan fint holde stilen i lystig lag, der fuktsperren er borte. Men aldri som før. Jeg stopper når jeg vil, og som regel så bare snører halsen seg sammen etter ett glass eller to. Eller at jeg skjenker og ikke drikker. Så jeg kommer aldri tilbake til den perioden i mitt liv igjen.

Så hva er gjemt i ditt vinglass? Er det eneste måten du kan slappe av på? Er det eneste måten du tør å være sosial på? Er det eneste måten du tør å slippe deg løs på dansegulvet på? Er det der du slukker sorgene? Eller som meg, slipper å forholde deg til sinnet ditt? For selve vinglasset er nøytralt. Det er hva slags tilleggskvalitet du gir det som er det essensielle her. Og kan jo i utvidet betydning være en form for selvmedisinering, dog uten innsikten og forståelsen av hvordan bruke denne medisinen riktig.

Så kos deg med en glass vin.

Bare unngå å gi det ansvaret for de områdene du trenger å ta tak i ditt liv. Vær fri!

Skål!







Jordenergiene

I begynnelsen når vi jobbet med utvikling var det mye "bring down the light" som gjaldt. Vi skulle "ta ned" healingenergien, og vi skulle "ta ned" og linke med åndeverden. Og åndene sa til oss, husk at dere også må tenke på føttene deres. I begynnelsen forsto vi ikke helt hva åndene mente med det. Å beholde bakkekontakt og ikke "ta av" hadde vi fått inn med den åndelige te-skjeen. Og etter alle sirklene husket vi å jorde oss før vi gikk ut av møtelokalene og ut på gata igjen.

Så oppdaget jeg en video på youtube som omhandlet en kineser med eksepsjonelle healingevner. Og han hadde meditert i 30 år og var opplært av sin mester - som var i åndeverden. Og han snakket om å kombinere ying og yang energiene, jorden og universet. Jeg hørte på det han sa, men forsto ikke helt hvordan jeg skulle få tak i denne energiene helt konkret. Jeg som mange andre hadde vært med på trommereiser med fine jordenergier og vibrasjoner. Men jeg var ikke spesielt interessert i å gå den sjamanistiske veien og selv om jeg opplevde energiene, så visste jeg fremdeles ikke hvordan jeg skulle kunne jobbe med dem.

 Så da en kompis av meg spurte om jeg skulle være med på taijiwuxigong så falt brikken på plass. Kinesiske Dr Shen  hadde undervist eldre mennesker i tai chi, men oppdaget at de sleit med å huske alle possiturene de skulle gjennom. Så han tenkte at det måtte da finnes en måte å forenkle det hele på. Så kan kokte det hele ned til enkelte grunnpossiturer. Og da han introduserte dette for de gamle, så fikset de lett possiturene og så begynte de å riste. Og de ristet og ristet og friske ble de. Han utviklet dette videre til et trenigssystem som de i dag kaller taijiwuxigong.

Vi møttes nesten 30 personer oppe på idrettshøyskolen i Oslo. Og der i en diger gymsal sto vi i ymse treningshabitter og ventet på læreren. Dr Shen sin datter skulle undervise oss. Og en liten spretten dame forklarte oss på kinesisk-engelsk hva vi skulle gjennom. De fleste av oss forsto vel omtrent halvparten av det hun sa, men den norske arrangøren sørget for oversettelsen. Og vi kunne jo observere possiturene hun viste oss. Vi spredde oss rundt i gymsalen og inntok korrekt stilling.

 Jeg sto der ganske stille og ventet på energien. Og så kjente jeg det begynte å vibrere fra føttene, en vibrasjon som fulgte opp langs beina og opp i hele kroppen. Det vibrerte voldsomt i beina, og det begynte å gjøre vondt. Au au au tenkte jeg. Orker jeg virkelig å utsette meg for dette her? Men noe sa meg at jeg var på rett vei, så jeg ble stående der og riste. Forsøkte å slappe av mest mulig, unngå å spenne meg. Jeg kom på hvor mye vondt jeg hadde hatt i beina, alle nattlige kramper, alle slitenhetene og de urolige kveldene etter lange arbeidsøkter i forskjellige yrker opp gjennom årene. Og jeg aksepterte på en måte smerten, og forsøkte ikke å fortrenge den. Og det gikk fra vondt til verre. En veldig smerte økte i beina, og så helt plutselig slapp det taket. Puh!

Jeg hadde nå forstått hvordan energiene fungerte. Spenningene og smertene eskalerte til spenningen slapp taket. Pust ut og inn. Klar for neste vibrasjon og possisjon. Jeg vred sakte på meg og en ny smerte i hoftepartiet manifisterte seg. Det ristet og ristet. Mindre bevegelse denne gangen, men en veldig smerte. Jeg måtte konsentrere meg for å puste. Men plutselig gikk det over og en ny bevegelse kom. Jeg kikket meg over skulderen, og der sto den lille kineserinnen. Hun "sparket" energi i min retning, og dyttet ut i luften. Og knappe sekundet etter kom jeg over nok en kneik.

Hun mestret energiene og ga oss push for der vi stagnerte. Interressant! Hun trippet, gled og svevde rundt i lokalet og hjalp folk. Jeg fikk som de andre opp mange forskjellige bevegelser. Noen bitte, bitte små, og noen større. Jeg måtte på toalettet, og skyntet meg til døren og ut i gangen. Da jeg kom inn igjen, kikket jeg meg rundt i gymsalen og lo for meg selv. Himmel & hav for en gjeng. Noen skrek, andre lå på gulvet og beveget seg som larver, andre fløy og flakset med armene og resten sto stille på plassen sin og ristet. Dette var ikke for amatører. Vi så klin gærne ut hele gjengen.

Til lunsjen var vi helt pumpa. Men jeg hadde fått blod på tann. Jeg kjente jo hvordan spenningene i kroppen forsvant en etter en. Og svett og bustete gikk jeg inn i salen igjen. Jeg var klar for nye instrukser og ny runde med forløsende jordenergier.

Like ved meg sto en mann, tilreisende fra Bergen. Han rynket med og mer på pannen, og jeg så at han sleit. Han gikk bort til benken der baggene sto, og begynte å putte ting opp i. Jeg henvendte meg diskret til og spurte om han sleit med hodepine. Han bare nikket og sa det var helt jævlig. At han snart ikke kunne puste eller se. Jeg tilbød meg å løfte litt på kraniet hans. For jeg observerte sterke spenninger i nakken hans, og energiene pumpet på for å komme forbi, noe som utløste den kraftige hodepinen hans.

Jeg rakk å holde på ham i 4-5 minutter, før kineserinnen oppdaget meg. Hun kom bort og kjeftet på meg, men da hadde allerede hodepinen til mannen sluppet, og han ble på kurset i stedet for å reise hjem. Jeg brydde meg fint lite om damen kjeftet på meg. Jeg forstår godt at ikke alle på et kurs kan fly rundt og behandle hverandre. Og jeg ville ikke gjort det om det ikke var en krise. Han ville jo absolutt være tjent med å bli på kurset og ta spenningene som forårsaket dette. Hun kjeftet på meg fordi jeg selv var i prosess. Jada, sa jeg bare og gikk tilbake på plassen min. Når i livet er man ikke i prosess tenkte jeg, og fortsatte med øvelsene.

Hun er helt klart dyktig, og hennes jobb er disiplin. Mulig jeg er en ramp, men det er lov å tenke selv i en krise. Ingen skade skjedd, tvert imot.

I to dager jobbet vi med forskjellige teknikker, og jeg kjente hvordan kroppen slapp den ene spenningen etter den andre. Fantastisk. Og i ettertid merket jeg at jeg kunne få igang disse jordenergiene ved bare å invitere dem inn. Så når jeg jobber med healing kan det tidvis være at jeg begynner å riste, og jeg kan riste skuldre og rygger på på plass for klienter.

Fasinerende å få lov til å oppdage så direkte kontakt med jordenergiene. Vi bruker ristninger til å forløse traumer, sjokk, smerter. Vi rister når vi ler, rister når vi har fått sjokk, rister når vi gråter, sister når vi har slått tommelen med hammern. Og akkurat som et jordskjelv så kommer ristningene rolig opp fra grunnen av. Elskelige vakre moderjord og hennes gode healing. Vi bruker det alt for lite. Det er helt klart terapi i jording. Plant blomster, gå en tur i naturen, vær en del av den kraften vi er en del av.

Ta vare på henne, for hun tar vare på deg

og har mye å tilby om du åpner opp for hennes urkraft og kunnskap.