Tommervik

(foto. dreamsteam)

Stopp verden der ute
Hva er det som skjer?
En iskald vind blåser
jeg vil ikke mer!
...
Det kan ikke bli slik at noen få
Skal utnytte makta
slippe ansvar og gå

På veien brolagt med frykt og med makt
i et fordums gufs til krigers marsjtakt
Jeg, meg, mitt, mine er manges sang.
En arvesynd overført med slekters gang.

Vi kan aldri gi opp, ei la oss forgå.
De historiske fakta trener vi nå.
For mennesket går i sitt evige hjul.
Med fremmedfrykt, griskhet og lever i skjul.

Med innsikt og kunnskap prøv å forstå.
At denne kloden er vårt ansvar nå.
Vi ønsker så veldig å nå dit henn
At alle på kloden skal være din venn.

Den menneskeheten som her bor.
Og evner med raushet å dele vår jord.
Har mang en gang gått sjansen forbi.
Å tillate seg selv, det å leve lykkelig.

Mang en kvinne og mann med stort et mot.
Er revet opp fra sin trygghet med hele dens rot.
De holder sin fredsfane himmelsk høyt.
Men overdøves av det politiske skumsprøyt.

På tide å hente ut det beste du vet.
Din verdighet, omsorg og kjærlighet
For tiden er inne og alle må til
Endre retningen vekk fra politisk spill.

Når samhold, respekt og politisk klang:
lyser vennlighet, vilje og medgang.
Da øyner vi håpet og lys i tunnel
Og god blir dagen som går mot kveld.

For stjernene blinker for hver en sjel.
Og hjerteisen smeltet vekk sin tel.
Da faller freden på plass med en gang.
Og blir vår frihets kjærlighetssang.

❤️ Wenche Tømmervik

Oslo våknet fra fred med et smell.
Var det planlagt eller skjedd ved uhell?
Mennesker løp og det haglet med glass.
Bygning i brann, var det terror eller var det gass?
...
Til en fredelig øy kom en båt med en mann.
Ungdom løp i skjul, mange søkte til vann.
En tvistet sjel lager sår.
Ungdommer mistet fremtidens år.

Og i den øredøvende stilletheten sto.
Vi sjokkerte igjen, rundt hjertet en klo.
Blant trær og busker fantes ei le.
En sommerdag brant seg inn i minnene.

Norges uskyld forsvant i en fjord.
Sjokkerte vi sto, vi fant ikke ord.
For hvordan kunne vel dette skje.
Og hvordan skulle vi leve videre?

En rose ble båret, et blomstertog viste vei.
Mot bitterhet og hat et rungende NEI.
Kun kjærlighet trygg som en borg.
Kan lege et hjerte i sorg.

Denne brikken som mangler i hjertet en plass.
Smellene, ropene og singlende glass.
Sjelesorg, smerten og ord med penn.
Når kan vi begynne å smile igjen?

Noen sier tiden leger alle sår.
Men minnene er der hvert eneste år.
Med omsorg, vennskap og smått om senn.
Vil menneskene kanskje føle seg hele igjen.

❤️ Wenche Tømmervik 

Fortid og fremtid og her & nå.
Hva går vi alle og tenker på?
Er tanken din egen, jeg bare spør.
Hva hindrer deg, og hva er det du tør.

For slekters ledd oss tanker gir.
Slektens formaninger holdninger smir.
For hvem sier hva er rett og hva galt.
Og hva er vår belønningen, hva får vi fortalt.

En gang sa du ja, nå sier du nei.
Jeg tenker jo da er det deg eller meg.
Var det riktig eller galt å tro det monn tro.
Mente du det, eller unna et valg du deg dro?

Ønsk deg å være din beste venn.
Så tanken må tenkes om igjen.
Hva er det jeg må og hva er det jeg vil.
Og hvordan skal jeg få det til.

For tankens kraft den har sin makt.
Og med dine tanker du gjør deg en pakt.
For den du er du selv tenker frem.
Ta ansvar, velg rett og du kommer hjem.

For underbevisstheten deg spiller et puss.
Om du tror på den blir det mye kluss.
Din programmering skjermer for den du er.
Bli deg bevisst om du vil utvikles her.

For alt det du tror om deg selv.
Bør være tanker som vil deg vel.
Du tillater andre å mene som deg.
Og slik vil du bli behandlet vet jeg.

Så svikt ei deg selv, din kropp og din sjel.
Ta vare på sjansen til å bli hel.
Vern vel om din holdning og tanke god.
Velg dine prinsipper og vær deg selv tro.

Ønsk deg selv et liv som er godt.
Tell dine blessings i stort og smått.
Og gi andre plass til å blomstre med deg.
Løft ditt ansikt, smil og si hei!

Gi av ditt gode nå.
Sett grenser om du må.
Og selv om du tviler litt slik som meg.
Vil hjertet og kunnskap gi valgets vei.

Vokt deg vel for å leve i frykt.
La kjærligheten og håpet være din lykt.
For alle vi andre ønsker deg vel.
Og at du lever og trives med deg selv.

Wenche Tømmervik

Jeg tenker ofte når jeg jobber med folk at jeg bare ser en brikke av et menneskes liv. Vi er så komplekse og vi har opplevd så mye at den timen (eller 20 minutter på messene) jeg har med dem, bare gir meg en dråpe i havet av hva de står for og representerer.

Ofte så er det jo de/den tingen som ikke fungerer, eller mangler i livet deres de kommer og tar opp med meg. Når det er ting som folk bryr seg om, virkelig rører dem, ja så kommer ofte tårene. Og det betyr jo bare at vi snakker om de riktige tingene, de viktige tingene for dette menneske i dets liv akkurat her og nå.

Folk er aldri dumme (selv om noen tror det om seg selv), de har mye de kan og klarer, og har klart, de har mye mestret og kommer til å mestre. Folk er aldri ressurssvake, de kan bare være utslitte, gått midlertidig inn i en blindvei, eller løpt i hamsterhjulet for lenge. Folk er potensiale. Alltid.

Så kanskje ha det i minnet når du møter noen. Særlig for oss som har klienter. At vi aldri skal undervurdere folk. For selv om det koker litt i toppen til tider, og alle tankene flyr rundt i hodet på en gang, så finnes det alltid en vei ut.

Så jeg jobber ikke med avdøde mennesker, jeg jobber ikke med syke mennesker, jeg jobber ikke med mennesker som er lost.
Jeg jobber med HÅP.

"Om du ikke får dette til, da er det din feil, du vil ikke bli frisk. Alle som GIDDER å gjøre dette blir friske"
LP-instruktøren

Jeg ble med en venninne som ledsager på et kurs innen «Lightning Process (heretter kalt LP) holdt av LP-coach Live Landmark»

12.-14.desember 2016 ? Lysaker Torg 15 - Pris per kurs 16.500,- kr for 3 dager med oppfølging.
Jeg som ledsager betalte ikke da jeg skulle være en sparringspartner for min deltagende venninne.
Jeg stilte meg åpen til kurset, og hadde ikke satt meg inn i hvem instruktøren var på forhånd.

Bakgrunn

Kurset er et konsept fra engelske Phil Parker http://www.philparker.org/ og henvender seg direkte til ME-pasienter i Norge.
På nettsiden til instruktøren jeg erfarte så står det ingenting om ME, kun en artikkel og boken hun har skrevet.
Hun skriver om stressmestring, om søvnbedring og om bedring av fordøyelse.
På kurset jeg deltok som ledsager var det 10 nøye utsilte ME/CRF-pasienter.  

Dette betyr at gjennom hennes virke faller hun innunder Loven om Alternativ Medisin (ikke offentlig utdannet behandlere), 
Samt Markedsføringsloven og Loven om Helsepersonell.
Her brytes alle.

Videre er konseptet svært sektisk.
* Når du søker om plass, må du ikke stille spørsmål, da får du beskjed om at du ikke er klar til å bli frisk. Nektes plass på kurset. (hersketeknikk)
* Ingen kritiske spørsmål godtas.
* Ingen spørsmål skal stilles.
* Ledsagere får kanskje stille spørsmål dag 2 eller 3 i gruppe ute på gangen.
* Ingen får fortelle om kursinnholdet eller dele din opplevelse med noen.
* Blir du ikke frisk av kurset så er det din egen feil, da vil du ikke bli frisk.
* Ingen notater (her skyldes det på Åndsverksloven, men den gjelder faktisk ved videre bruk, ikke som internnotat).
* Kursdeltagerne må selv ta på seg skylden for sin sykdom ved at de må si: Jeg GJØR ME. - aktivt.
* Ved kursslutt 3.dag må ME-pasientene skrive under på en kontrakt der de skriver at de er friske.

Instruktøren ber folk om å sende inn en søknad. På denne måten siler de deltagere. Stiller du spørsmål, er du usikker på om du ikke klarer prosessen, eller på noen annen måte viser at du tenker selv. Da får du avslag på søknaden med beskjed om at du ikke er klar og ikke vil bli frisk.
På nettsiden står det at dette er stressmestringskurs, men utsilingen er nøye så på det kurset jeg deltok på satte det 10 deltagere.
Alle med ME - CRF diagnoser. Utsilt og deltatt på intervju før de fikk godkjent kurset.
Slik hjelper hun ikke folk, men sikrer seg en gruppe uten motstand.

"Loven om Alternativ Medisin forbyd behandlere/kursholdere å henvende seg direkte til enkelte pasientgrupper og å behandle spesifikke diagnoser"

Jeg ble kastet ut av kurset etter første dag.
Jeg stilte ett spørsmål hvem "vi" var når hun snakket. Jeg noterte noen stikkord og tegnet i margen på en blokk.
Damen ved siden av meg blåkopierte alt fra tavla. Live pekte på meg, og spurte hva jeg noterte.
Jeg sa stikkord. Og hun påpekte at det ikke var lov. Ikke et ord til damen ved siden av meg.   
Jeg sa i pausen at det er flere måter å tenke tilfriskning og at LP hadde noen som lykkes og andre som ikke blir friske.
Da ble jeg tatt til siden og kursleder bombarderte meg med følgende spørsmål:
Hva er din utdannelse? Hva jobber du med?
Er du frisk?
Jeg spurte om hun stilte alle ledsagere dette spørsmålet. 
Morgenen dag 2 kom det en sms om at jeg ikke var ønsket videre på kurset.
Hun hadde først  ringt min venninne og fortalt dette. Så jeg ble også oppringt av venninne min som sa hun hadde fått telefon fra Live Landmark.

Full kontroll og manipulasjon
Alle spørsmålene som stilles er spørsmål hun vet svaret på forhånd.
Om du ikke svarer slik hun vil fortsetter hun å spørre til du svarer det hun vil.
Full kontroll, ingen overraskelser. Ingenting hun ikke kan håndtere.
Ingen individuelle svar annet enn egen følelser hos ME-pasientene.

Vi ble bedt om å gjøre en bevegelse med et stopp-ord (hentet fra psykodrama).
For de som ikke gjorde denne oppgaven av ledsagerne så ble dette påpekt og vitset om.
En klassisk hersketeknikk er latterliggjøring.

Kjent for å sin væremåte
Hun sa selv at hun kunne bli oppfattet som «bestemt», og dette var pga av at hun hadde så rette øyenbryn. 
Hun ba deltagerne å heve øyenbrynene om de opplevde at hun ble for streng.
Jeg undersøkte litt rundt, og det viste seg at hun var kjent for denne oppførselen.

Ingen informasjon, og feil informasjon
Om at det finnes flere typer forskning på området. Her var LP det eneste som var forsket på.
Alt annet ble latterliggjort og kalt "alternativ kjøret".
Hun hadde personlig ingen bedring (før hun selv jobbet med egne sabotørtanker) og latterliggjør legene som forsøkte å bygge henne opp med ernæringsbevissthet etc.
På nettet blokkerer hun alle som kommenterer kritisk, eller sletter kommentarer som ikke passer inn i hennes univers.
Null dialog.
Nok en klassisk hersketeknikk.

Bruker deltagerne som repeterer til her-er-vi-alle-av-samme-oppfatning.
Manipulativ adferd gikk igjen i undervisningen da hun brukte de som repeterte kurset til å bekrefte hennes påstander:
Ikke sant, Petter? Ja, svarte Petter da. Ikke sant, Hilde? Ja, svarte Hilde da.

Påfører skyld og skam
Det er din feil at du er syk, og det er din feil om du ikke vil bli frisk.
Hersketeknikk som skaper farlige føringer.
Mange tidligere deltagere forteller om kjempe nedturer etter kurset da de ikke blir friske som lovet. Og stor skam over at de nå trodde at de selv ikke ville bli friske og at de hadde påført seg selv sykdommen. Enda de har gjort teknikkene lært på kurset.

Forsøkte selvmord etter ME-kurs - LP med Live Landmark - tilbudt nytt kurs som kompensasjon.
https://www.nrk.no/livsstil/forsokte-selvmord-etter-me-kurs-1.7891470

Kan loven  - forsøker å unngå kravene
Ved å lese igjennom nettsiden så ser jeg at diagnosen ME ikke er nevnt et eneste sted. Derav utsilingen i søknadsprosessen.
KUN via en artikkel og boken hennes vises linker direkte til diagnosen ME.
Dette forteller meg at hun KAN Loven om Alternativ Medisin, og forsøker å unngå dem.
Mange som kaller seg coacher tror ikke loven gjelder dem. Men så lenge de skriver om resultater som
bedre søvn, stressmestring, bedre fordøyelse m.m. så er dette helserelaterte aktiviteter. Ergo gjelder loven coachene også.

"Alternativ behandlere har ikke lov til å behandle diagnoser. Behandlingen skal foregår helhetlig"

Gjestebok
"Alternativ behandlere har ikke lov til å ha gjestebøker og referanseoppføringer"
For hvem skriver? En kollega? En nabo? Mannen til en venninne? En venninne? En du har betalt?

Artikler i ukebladene
Ukebladene skriver sjelden direkte om coacher og metoder da dette anses som reklame.
Det som er vanlig er at behandler/kursholder mer en av sine pasienter/klienter om å ta kontakt med ukebladet for å få inn en
"Jeg -ble-frisk historie". LP reddet livet mitt. KK har en slik artikkel i skrivende stund der en av omgangskretsen til Landmark forteller.
"Alternativ behandlere har ikke lov til å linke til artikler på hjemmesidene deres"

Jeg stiller derfor STORE spørsmål om forsvarligheten av Lightning Prosess som behandlingsmetode.
Og jeg stiller enda større spørsmål ved kursleder og behandler Live Landmark som ME-pasienter har forsøkt å kjempe mot lenge. 
ME-pasientenes varsko oppfattes fra andre som sutring, ME-pasientene blir ikke tatt seriøst, enda det er de som utsettes for dette presset om å delta på LP kurs til 16.500 kr.

Da jeg delte mine opplevelser i gruppene for ME-pasienter på facebook eksploderte samtaletråden og folk fortalte sine historier. Jeg fikk backet opp mine opplevelser 100%. For er jeg den sura dame på kurset som er furten for at hun ble kastet ut? Er jeg sjalu på Live Landmarks markedsposisjon?
Om du tenker dette så vær vennlig å heve debattnivået opp.
Jeg går i prinsippet løs på min egen bransje her. Jeg kan risikere å stenge døren mellom offentlig helsevesen og alternativ behandlingsteknikkers samarbeid.
Vi har god tradisjon for å henge ut og angripe varslere i Norge.
Så NEI, det jeg tjener på dette er respekt for denne gruppen av syke mennesker. resept for Lovene vi behandlere skal kunne følge med letthet.
Belyse en kursleder stil som er aggressiv, arrogant, manipulativ og kontrollerende.
Jeg har om lag 80 kurs bak meg, og har ALDRI opplevd lignende.  

Så på tide å gå dette konseptet og denne  instruktøren etter i sømmene?
På tide å lytte til ME-pasientene som utsettes for dette?
ER DETTE KONSEPTET VIRKELIG NOE SOM SKAL TILBYS SÅRBARE OG SYKE MENNESKER?

Flere linke som tar for seg Lightning Process

Kan LP forsvares som ME-behandling?
https://www.dagensmedisin.no/artikler/2015/05/18/kan-lp-forsvares-som-me-behandling/?x=MjAxNi0xMi0xNCAxMjo1MDo1Mw%3D%3D

Det holder nå Live Landmark
https://melivet.com/2015/05/13/det-er-nok-na-live-landmark/

En analyse av Phil Parkers Lightning Process
http://tjomlid.com/2010/07/13/en-analyse-av-the-phil-parker-lightning-process/

I dag ble jeg kalt en ekstremist etter å ha diskutert med en fyr som er svært ensidig i sine debattinnlegg.
Og etter noen sekunder så tenkte jeg at jommen har denne fyren rett.

* Jeg er EKSTREMT for fred.
* Jeg er EKSTREMT for å behandle dyrene med respekt.
* Jeg er EKSTREMT for individets respekt og rettigheter.
* Jeg er EKSTREMT for at vi skal behandle hverandre bra.
* Jeg er EKSTREMT for at vi har et felles ansvar på kloden.
* Jeg er EKSTREMT for folks valgfrihet så lenge det ikke skader eller undertrykker andre.
* Jeg er EKSTREMT for ytringsfrihet så lenge det ikke oppfordres til vold, nedsettende handlinger og ord og alt som ikke har en fredelig hensikt.
* Jeg er EKSTREMT for at folk skal slippe å leve i frykt, med bomber som detter ned over hodene deres med fly eller droner de ikke engang kan vite om og skjerme seg for.
* Jeg er EKSTREMT for at vi skal kunne ha tilgang til usensurert informasjon og kunnskap.
* Jeg er EKSTREMT for at folk som sliter med helsa si skal få hjelp over kneika til å komme seg på beina igjen, så fort som mulig. Tilgang til nødvendige medisiner og behandlinger.
* Jeg er EKSTREMT for nulltoleranse for korrupsjon, umulighetskontrakter og slavetilstander.
* Jeg er EKSTREMT for en planlagt forståelse av å minske jordens forurensning.
* Jeg er EKSTREMT for menneskeverd for alle - uten unntak.

Så ja, jeg er nok en ekstremist.

And I'm proude of it.
One People - One World - One Prayer

I Norge så er det tabu å være sint. Vi liker ikke hissigpropper i familien, på jobben eller blant venner. Noen mennesker oppfører seg slik at de som er rundt personen føler de lister seg på tå rundt i et minefelt. Der vet du aldri når det skal eksplodere under føttene dine og du har ingen steder å gå i dekning.

Et udetonert sinne som koker over på de merkeligste plasser. I taxikøer nattetider, under en fotballkamp, under en kjærestekrangel, bak rattet i en bil og på nettet som et bittert, beskt og aggressivt nettroll.
Og det iskalde raseriet til en forsmådd elsker, en arbeidskollega som ikke fikk det slik han/hun ville eller et familiemedlem som starter et sykt spill med å sette folk opp mot hverandre eller for å erverve penger personen føler seg kvalifisert for å innkassere. For ikke å snakke om skilsmissekampen om barna med BV som en av spillebrikkene.

Slikt "sydlandsk temperament" er vi ukjente med. Vi konfliktskye nordmenn som ikke liker ubehageligheter. Redde for å bli avviste, uthengte, pekt på og redde for å gjøre noe feil. Da tyr vi heller til angrep der vi selv sitter trygt, som bak en pc eller et ratt.

Så vi undertrykker sinne. For hvor skal vi gjøre av dette sinnet? Om du ikke bedriver idrett så finnes det ikke noen særlig arena for å ta ut denne overskuddsenergiene. Vi trenger å blåse ut, vi trenger å få ut dette trykket på en sunn måte. Uten å sette oss selv eller andre i fare.

For adrenalin som ferskvare må vi ha. Om huset ditt brenner, så se til helvete å komme deg ut fort som fy. Kommer det en bil i full fart mot deg, så må du ha adrenalin nok til å komme deg ut av veibanen på nanosekunder. Skal du prestere innen idrett eller holde en deadline så trenger du dette adrenalinet som din venn.

Det er når du ikke forholder deg til det at dette blir en negativ resurs i kroppen din. Og mange kan bli helt parkerte. De blir helt stumme når de kommer i en situasjon der de egentlig burde sagt kraftig fra. For vi har lært oss at det ikke lønner seg å være sinte. Og de aller fleste ønsker å være snille. "Jammen jeg vil ikke være sint" sier folk. Jo sier jeg, du SKAL. Men på riktig arena.

Så vær smart. Få ut det gamle sinne som sitter fast i kroppen din. Gå ut i skogen og kast stein! Kast en stein for all urettferdighet du har opplevd, alle de gangene du er blitt misforstått, eller har ,måttet svelge en kamel eller to. Kast en stein for alle de som har gjort deg urett, den gangen du ble forbigått, ikke lyttet til, ikke hørt, ikke sett, ikke tatt hensyn til.

Få det ut av systemet ditt!
Du kan også gå deg en tur, der du går fortere og fortere. Gå så du må bruke krefter for å gå fort nok. Unngå å gå over til løp/jogging. Og gi av kreftene dine til du føler du bryter gjennom lydmuren og du må komme med et Argh! Ææææ og gjerne noen banneord.
Få mursteinene ut av ryggsekken din!

Og du, kjenn den gode følelsen som kommer etter en slik utblåsning! Noen ganger kommer det 5-6 tårer fra det indre trykket. Og det er bare bra. Da har du transformert det innestengte sinnet ditt til en ny og livgivende kraft.

GET MAD, GET YOUR ENERGY BACK!

Jeg er ikke så god på second agenda. Nei, jeg er ikke kvart god engang, jeg blir drit sur faktisk. Når en person flagger en intensjon og så viser det seg at det foregår noe underliggende planer som involverer meg, men jeg er ikke involvert.

Når bekjente sier: "Kan vi to ta en lunsj en dag", "kan jeg stikke innom deg sammen med en kompis", "vil du komme på et gratis møte". NEI TAKK. Jeg vet du vil forsøke å selge meg noe! Og selv om du påstår at NEIDA, dette er ikke salg, så vet jeg jo selvfølgelig at det er det dette handler om.

Når det hos et menneske er stor avstand med selvfølelse (det du tror om deg selv) som er helt i bunn og selvtillitten (handlinger) skyhøy,
da observerer jeg folk som agerer svært manipulative, påståelige, tar mye plass, setter folk opp mot hverandre, har skjult agenda og skylder på alle andre. De varierer reglene etter som spillet utvikler seg, og det er svært vanskelig å vite hvor du har dem. Slike personlighetstrekk kan være et mareritt for de rundt å forholde seg til. Personen fremstår som glad, smart og inkluderende. Helt til du forstår at du er dratt inn i et spill.

                                 

Det er lett å la seg lure av disse menneskene. De er ofte verbale, kunnskapsrike på en veldig boklærd måte. Namedropping, fremmedord, teorier og teser flyr veggimellom, men om man virkelig lytter så kan man oppdage at disse ikke aner hva de snakker om. Det er en oppramsing og oppgulping av noe de selv får til å passe inn i deres egen virkelighet, og så bruker de en retorisk snakkemåte som kan virke uigjennomtrengelig om man ikke er vant til denne haggelskuren av ord.

Da jeg bodde i Oslo kom en venninne innom og hun hadde med seg en kompis, en fyr jeg ikke kjente fra før. Jeg trengte ikke å være synsk for å forstå at han var fra Oslo vest og at han likte at det både syntes i klesstilen og ved måten å formulere seg på. Han satte seg ikke ned direkte i sofaen, men snodde seg som Black Adder borte ved bokhylla mi. Mine 17 hyllemeter med bøker. Noen arvet, noen kjøpt og noen jeg hadde fått i gave. "Finner du noe interessant" - konverserte jeg. Og han svarte: "Jeg skulle bare se om du hadde de riktige bøkene". What... tenkte jeg, og svarte: "Det er KUN riktige bøker i den hyllen."

                                    

Så hva er dette boksnobberiet? MÅ jeg lese bestselgerene for å ha noe å snakke med folk om? Må jeg like det alle andre liker? Jeg bryr meg da fint lite hvor du henter inspirasjonen din fra, om det så er i Morgen Kane, eller i prosa. Om du ikke interesserer deg for biografier og historiske mesterverk, så kan du da fint glede deg over andre type bøker.

Hvor går grensene for overgrep?



 Jeg leser og observerer den harme som folk uttrykker over de registrerte overgrepene i Köln og Stockholm. Og med rette. Ingen skal noen sinne være nødt til å oppleve krenkelse av egen person. På noe plan, eller noe nivå. Være seg kvinner eller menn, unge eller eldre, uansett etnisitet, klesantrekk eller tilstand.

Hva så da med de overgrepene som skjer hele tiden? De som er så vanlige og "hverdagslige" at vi her på berget ikke engang reagerer på dem lengre? Splinten i eget øye, skogen for bare trær, tabuer og fordommer som skjermer for de overgrep som skjer daglig i vårt samfunn?

De fleste vil nikke gjenkjennende bare ordet "julebord" nevnes. Der kollegaer i alkoholens filterløshet kan komme med frekkheter, tafsinger, sexuelle tilbud og kroppskommentarer. Og for de som faktisk sier fra så blir man så beskylt for: Å ikke eie humor, være prippen, frigid, ei snerpe eller "avsløres som lesbisk". På julebord som ledsager og der "gutta på gølvet" bruker en time på å "holde taler" som stort sett består av grisevitser. Og så var det kjæringa som.... HØ HØ HØ. Og det strekker seg videre til seminar, sommerfesten, forretningsreiser og andre samlinger.
Og forretningsreiser med grupper som havner på bordell. Og ingen av mennene tør å si fra at dette dropper jeg, av redsel for å bli frosset ut av kollegaene sine.

En tur på byen. Der kjøttmarkedet er fritt vilt. Og mange kroppskommentarer hagler. Der jenter ikke tør å ta imot en påspandert drink av redsel for at dette skal bli tolket som et JA. Der fremmede mennesker kommer og tar på kroppen din. Klyper deg i rumpa, stryker hendene "tilfeldig" over strategiske plasser. Der du må passe på drikken din så du ikke får dop i den av fare for å bli utnyttet. Der du må passe på å ikke bli for full fordi du kan bli utsatt for andre menneskers behov for å misbruke deg.
Der det florerer av gifte menn (og sikkert gifte kvinner også) hengende i baren og som forteller deg at kona er ute av byen i helgen, så dere har hele huset for dere selv. Eller som en sa til meg, kona var ikke kommet hjem ennå med den nyfødte fra Barselsavdelingen.

Og på nettet. Bare her på facebook hvor mange av oss damene/jentene opplever at vilt fremmede folk (både norske og andre etnisiteter) sender deg uoppfordret bilde av pikken sin, og lurer på om du vil ha kontakt?!
På Nettsider for single, (som kryr av folk i forhold), der den første kontaktkommentaren du får fra Petter i Sandvika er: Absolutt pulbar.

Der norske menn lurer på om du ikke bare kan ligge klar i sengen i lunsjen, så de kan komme og ta deg. Og blir grisesure når du ikke synes dette er noen god ide.
Når de selv tror at de gjør deg en tjeneste ved å ville griseprate med deg, enda du sier klart og tydelig fra at du ikke er interessert. Og når neste melding tilbyr seg etter et "hei" å ta seg en tur for å hilse på, og da synes det ville vært fint om du sto i døra i morgenkåpa uten noe under og venter. Han kan være der om 30 minutter.

At kvinner i Norge fremdeles blir spurt om klesantrekk når de anmelder voldtekter. At 1 av 100 anmeldelser ender med dom. At kvinnene blir spurt om de sa tydelig nok NEI. Fordi vi tror at en voldtekt ser ut som på en amerikansk film. Når svenske studier viser at 90% av alle voldtekter er stille. Offeret lammes og mange frykter for eget liv og anser motstand som en reel livsfare.

Så overgrep skjer ikke bare på festivaler og større arrangement av fremmede. De skjer hver dag. På nettet, på jobben, på kjøpesentre og blandt venner. De psysiske overgrepene som ikke respekterer deg som menneske, undertonen som ser ned på et annet individ. Ønske om å bruke andre mennesker til egen forlystelse, uten å ta høyde for konsekvensene. Kvinner og menn som aldri har lære selv- og egenrespekt nok til å stå i mot både som mottager av alt dette misbruket og alle de som utøver. Daglig.

Så aldri vær en del av dette selv. Aldri vær et stilltiende publikum.
Aldri la andre behandle deg med så lite respekt at det skinner igjennom den manglende respekten du har for deg selv.

Vil du leve i et godt samfunn? Vær en god medspiller selv.

Med mobbing som hverdagsopplevelser for de unge skaper vi en utrygg ramme og følelseskaos for ungene våre.

En mamma jeg kjenner kom til meg og sa enkelt og direkte; Hvordan kan jeg hjelpe datteren min Hanna på 12 år? Disse jentene er så grusomme med hverandre, spesielt på skolen. Den ene dagen er de venner, den andre dagen er de ikke venner. De sier stygge ting til hverandre, sender stygge meldinger og setter ut rykter. Jeg føler meg helt maktesløs. Det er også en del av gutta som de andre ungene er redde, unger i 12 års alderen som drar med seg kniv på skolen.

Jeg svarte at jeg nok ikke hadde noen myndighet til å gå inn i skolen eller samle ungene, så mitt bidrag er i så fall å kunne "av programmere" Hanna fra å bli mobbet. Jeg forklarte videre litt om hvordan underbevisstheten vår jobber og at det vi tror om oss selv, er det som blir vår virkelighet. Om vi tror vi må være redde, så signaliserer vi frykt, og de som vil kan spille på dette. Og frykter har vi jo mange av. Frykten for å ikke bli likt, frykten for å bli avvist, frykten for ikke å være pen nok, smart nok, ha venner og rett og slett elsket.

Jeg er villig til å prøve alt sa moren. Jeg spurte om det var ok for Hanna, og hun svarte at det går fint, hun vet hvem du er og vil jo selv ha det bra.

Dagen etter kom de sammen, og jeg sa til Hanna at jeg gledet meg til å samarbeide med henne. Veldig viktig å bruke ordet samarbeide, så dette ikke sykeliggjøres. Jeg spurte om hun ville at manna skulle være der eller ikke, men hun svarte at mamma kunne ta seg en tur på handlesenteret så lenge. (Om barnet hadde villet hatt en forelder der, så er det veldig fint. Ofte har barn og foresatte samme programmeringene. Jeg passer da bare på å plassere dem slik at forelderen sitter bak barnet, og ikke barnet hele tiden har øyenkontakt med og kikker mot foreldrene på jakt etter bekreftelser om det de sier er rett eller galt. Det må med 100% være på barnets premisser.)

Og så begynte jeg å snakke til underbevisstheten til Hanna. At det er kult å være et eget individ, med egne meninger. At det går an å si meningene sine uten å være slem med andre. At det er trygt å si stopp og nei, uten å være redd for å bli avvist. At det å være tydelig er å gjøre andre en tjeneste fordi det er enklere å forstå hverandre. At jeg alltid vet at jeg kan snakke med noen. At jeg vet jeg er elsket alle dager, uansett om det er en såkalt god eller dårlig dag. At det å sette grenser er klokt og nødvendig. At det å ha sin egen individuelle stil er tøft. Og at jeg kan stå for valgene mine, og tørre å be om hjelp om jeg står fast.
Vi jobbet med setninger som dette i ca 1 time.

Da vi var ferdige om moren dukket opp igjen, så sa Hanna til moren: det er så kult med Wenche, for hun bare sier tingene slik de er!

Dette vekket ikke bare Hanna, det vekket noe dypt i moren. Moren fikk opp en kraft og innkalte de andre foreldrene til et fellesmøte. Derfra gikk de til rektor som først nektet for at det eksisterte mobbing på hans skole. Derfra gikk de til BUP (Barne- og Ungdomspsykiatri), og de innkalte politiet til å delta på et informasjonsmøte med ungene. Nå begynte rektor å bli spak, og han tagg på sine knær at de ikke skulle gå til avisen. Og opprydningen begynte virkelig. Og alle, både foreldre og ungene ble kalt inn på teppet og det ble satt fokus på anti-mobbing. I et par tilfeller ble Barnevernet også involvert siden noen av ungene viste seg å ha svært vanskelige hjemmesituasjoner og som igjen forårsaket deres takling av situasjonen med utløp av sinne og slåssing ovenfor medelever.

Så anti-mobbing er et godt gammelt dugnadsarbeidet. Der alle instanser og medmennesker går i seg selv og ser hva vi kan bidra med. Og dette vet jo de aller fleste av oss, men vi må også tørre å handle. Tørre å si fra, tørre å si nei, stopp og være villig til å belyse det ubehagelige.

Så for meg handler mobbing i stor grad om et kjernetema. Om ungene får kunnskap som fører til bedre selvfølelse (jeg snakker ikke selvtillit, det er handlinger og mestring) så kan vi ta mobbingen ved roten. Å gi ungene følelsen av å være bra nok, elsket og ønsket vil forandre verden.

Du kan. Om du vil. Og tør.

Selvfølelse er nøkkelordet.