Tommervik

I dag ble jeg kalt en ekstremist etter å ha diskutert med en fyr som er svært ensidig i sine debattinnlegg.
Og etter noen sekunder så tenkte jeg at jommen har denne fyren rett.

* Jeg er EKSTREMT for fred.
* Jeg er EKSTREMT for å behandle dyrene med respekt.
* Jeg er EKSTREMT for individets respekt og rettigheter.
* Jeg er EKSTREMT for at vi skal behandle hverandre bra.
* Jeg er EKSTREMT for at vi har et felles ansvar på kloden.
* Jeg er EKSTREMT for folks valgfrihet så lenge det ikke skader eller undertrykker andre.
* Jeg er EKSTREMT for ytringsfrihet så lenge det ikke oppfordres til vold, nedsettende handlinger og ord og alt som ikke har en fredelig hensikt.
* Jeg er EKSTREMT for at folk skal slippe å leve i frykt, med bomber som detter ned over hodene deres med fly eller droner de ikke engang kan vite om og skjerme seg for.
* Jeg er EKSTREMT for at vi skal kunne ha tilgang til usensurert informasjon og kunnskap.
* Jeg er EKSTREMT for at folk som sliter med helsa si skal få hjelp over kneika til å komme seg på beina igjen, så fort som mulig. Tilgang til nødvendige medisiner og behandlinger.
* Jeg er EKSTREMT for nulltoleranse for korrupsjon, umulighetskontrakter og slavetilstander.
* Jeg er EKSTREMT for en planlagt forståelse av å minske jordens forurensning.
* Jeg er EKSTREMT for menneskeverd for alle - uten unntak.

Så ja, jeg er nok en ekstremist.

And I'm proude of it.
One People - One World - One Prayer

I Norge så er det tabu å være sint. Vi liker ikke hissigpropper i familien, på jobben eller blant venner. Noen mennesker oppfører seg slik at de som er rundt personen føler de lister seg på tå rundt i et minefelt. Der vet du aldri når det skal eksplodere under føttene dine og du har ingen steder å gå i dekning.

Et udetonert sinne som koker over på de merkeligste plasser. I taxikøer nattetider, under en fotballkamp, under en kjærestekrangel, bak rattet i en bil og på nettet som et bittert, beskt og aggressivt nettroll.
Og det iskalde raseriet til en forsmådd elsker, en arbeidskollega som ikke fikk det slik han/hun ville eller et familiemedlem som starter et sykt spill med å sette folk opp mot hverandre eller for å erverve penger personen føler seg kvalifisert for å innkassere. For ikke å snakke om skilsmissekampen om barna med BV som en av spillebrikkene.

Slikt "sydlandsk temperament" er vi ukjente med. Vi konfliktskye nordmenn som ikke liker ubehageligheter. Redde for å bli avviste, uthengte, pekt på og redde for å gjøre noe feil. Da tyr vi heller til angrep der vi selv sitter trygt, som bak en pc eller et ratt.

Så vi undertrykker sinne. For hvor skal vi gjøre av dette sinnet? Om du ikke bedriver idrett så finnes det ikke noen særlig arena for å ta ut denne overskuddsenergiene. Vi trenger å blåse ut, vi trenger å få ut dette trykket på en sunn måte. Uten å sette oss selv eller andre i fare.

For adrenalin som ferskvare må vi ha. Om huset ditt brenner, så se til helvete å komme deg ut fort som fy. Kommer det en bil i full fart mot deg, så må du ha adrenalin nok til å komme deg ut av veibanen på nanosekunder. Skal du prestere innen idrett eller holde en deadline så trenger du dette adrenalinet som din venn.

Det er når du ikke forholder deg til det at dette blir en negativ resurs i kroppen din. Og mange kan bli helt parkerte. De blir helt stumme når de kommer i en situasjon der de egentlig burde sagt kraftig fra. For vi har lært oss at det ikke lønner seg å være sinte. Og de aller fleste ønsker å være snille. "Jammen jeg vil ikke være sint" sier folk. Jo sier jeg, du SKAL. Men på riktig arena.

Så vær smart. Få ut det gamle sinne som sitter fast i kroppen din. Gå ut i skogen og kast stein! Kast en stein for all urettferdighet du har opplevd, alle de gangene du er blitt misforstått, eller har ,måttet svelge en kamel eller to. Kast en stein for alle de som har gjort deg urett, den gangen du ble forbigått, ikke lyttet til, ikke hørt, ikke sett, ikke tatt hensyn til.

Få det ut av systemet ditt!
Du kan også gå deg en tur, der du går fortere og fortere. Gå så du må bruke krefter for å gå fort nok. Unngå å gå over til løp/jogging. Og gi av kreftene dine til du føler du bryter gjennom lydmuren og du må komme med et Argh! Ææææ og gjerne noen banneord.
Få mursteinene ut av ryggsekken din!

Og du, kjenn den gode følelsen som kommer etter en slik utblåsning! Noen ganger kommer det 5-6 tårer fra det indre trykket. Og det er bare bra. Da har du transformert det innestengte sinnet ditt til en ny og livgivende kraft.

GET MAD, GET YOUR ENERGY BACK!

Jeg er ikke så god på second agenda. Nei, jeg er ikke kvart god engang, jeg blir drit sur faktisk. Når en person flagger en intensjon og så viser det seg at det foregår noe underliggende planer som involverer meg, men jeg er ikke involvert.

Når bekjente sier: "Kan vi to ta en lunsj en dag", "kan jeg stikke innom deg sammen med en kompis", "vil du komme på et gratis møte". NEI TAKK. Jeg vet du vil forsøke å selge meg noe! Og selv om du påstår at NEIDA, dette er ikke salg, så vet jeg jo selvfølgelig at det er det dette handler om.

Når det hos et menneske er stor avstand med selvfølelse (det du tror om deg selv) som er helt i bunn og selvtillitten (handlinger) skyhøy,
da observerer jeg folk som agerer svært manipulative, påståelige, tar mye plass, setter folk opp mot hverandre, har skjult agenda og skylder på alle andre. De varierer reglene etter som spillet utvikler seg, og det er svært vanskelig å vite hvor du har dem. Slike personlighetstrekk kan være et mareritt for de rundt å forholde seg til. Personen fremstår som glad, smart og inkluderende. Helt til du forstår at du er dratt inn i et spill.

                                 

Det er lett å la seg lure av disse menneskene. De er ofte verbale, kunnskapsrike på en veldig boklærd måte. Namedropping, fremmedord, teorier og teser flyr veggimellom, men om man virkelig lytter så kan man oppdage at disse ikke aner hva de snakker om. Det er en oppramsing og oppgulping av noe de selv får til å passe inn i deres egen virkelighet, og så bruker de en retorisk snakkemåte som kan virke uigjennomtrengelig om man ikke er vant til denne haggelskuren av ord.

Da jeg bodde i Oslo kom en venninne innom og hun hadde med seg en kompis, en fyr jeg ikke kjente fra før. Jeg trengte ikke å være synsk for å forstå at han var fra Oslo vest og at han likte at det både syntes i klesstilen og ved måten å formulere seg på. Han satte seg ikke ned direkte i sofaen, men snodde seg som Black Adder borte ved bokhylla mi. Mine 17 hyllemeter med bøker. Noen arvet, noen kjøpt og noen jeg hadde fått i gave. "Finner du noe interessant" - konverserte jeg. Og han svarte: "Jeg skulle bare se om du hadde de riktige bøkene". What... tenkte jeg, og svarte: "Det er KUN riktige bøker i den hyllen."

                                    

Så hva er dette boksnobberiet? MÅ jeg lese bestselgerene for å ha noe å snakke med folk om? Må jeg like det alle andre liker? Jeg bryr meg da fint lite hvor du henter inspirasjonen din fra, om det så er i Morgen Kane, eller i prosa. Om du ikke interesserer deg for biografier og historiske mesterverk, så kan du da fint glede deg over andre type bøker.

Hvor går grensene for overgrep?



 Jeg leser og observerer den harme som folk uttrykker over de registrerte overgrepene i Köln og Stockholm. Og med rette. Ingen skal noen sinne være nødt til å oppleve krenkelse av egen person. På noe plan, eller noe nivå. Være seg kvinner eller menn, unge eller eldre, uansett etnisitet, klesantrekk eller tilstand.

Hva så da med de overgrepene som skjer hele tiden? De som er så vanlige og "hverdagslige" at vi her på berget ikke engang reagerer på dem lengre? Splinten i eget øye, skogen for bare trær, tabuer og fordommer som skjermer for de overgrep som skjer daglig i vårt samfunn?

De fleste vil nikke gjenkjennende bare ordet "julebord" nevnes. Der kollegaer i alkoholens filterløshet kan komme med frekkheter, tafsinger, sexuelle tilbud og kroppskommentarer. Og for de som faktisk sier fra så blir man så beskylt for: Å ikke eie humor, være prippen, frigid, ei snerpe eller "avsløres som lesbisk". På julebord som ledsager og der "gutta på gølvet" bruker en time på å "holde taler" som stort sett består av grisevitser. Og så var det kjæringa som.... HØ HØ HØ. Og det strekker seg videre til seminar, sommerfesten, forretningsreiser og andre samlinger.
Og forretningsreiser med grupper som havner på bordell. Og ingen av mennene tør å si fra at dette dropper jeg, av redsel for å bli frosset ut av kollegaene sine.

En tur på byen. Der kjøttmarkedet er fritt vilt. Og mange kroppskommentarer hagler. Der jenter ikke tør å ta imot en påspandert drink av redsel for at dette skal bli tolket som et JA. Der fremmede mennesker kommer og tar på kroppen din. Klyper deg i rumpa, stryker hendene "tilfeldig" over strategiske plasser. Der du må passe på drikken din så du ikke får dop i den av fare for å bli utnyttet. Der du må passe på å ikke bli for full fordi du kan bli utsatt for andre menneskers behov for å misbruke deg.
Der det florerer av gifte menn (og sikkert gifte kvinner også) hengende i baren og som forteller deg at kona er ute av byen i helgen, så dere har hele huset for dere selv. Eller som en sa til meg, kona var ikke kommet hjem ennå med den nyfødte fra Barselsavdelingen.

Og på nettet. Bare her på facebook hvor mange av oss damene/jentene opplever at vilt fremmede folk (både norske og andre etnisiteter) sender deg uoppfordret bilde av pikken sin, og lurer på om du vil ha kontakt?!
På Nettsider for single, (som kryr av folk i forhold), der den første kontaktkommentaren du får fra Petter i Sandvika er: Absolutt pulbar.

Der norske menn lurer på om du ikke bare kan ligge klar i sengen i lunsjen, så de kan komme og ta deg. Og blir grisesure når du ikke synes dette er noen god ide.
Når de selv tror at de gjør deg en tjeneste ved å ville griseprate med deg, enda du sier klart og tydelig fra at du ikke er interessert. Og når neste melding tilbyr seg etter et "hei" å ta seg en tur for å hilse på, og da synes det ville vært fint om du sto i døra i morgenkåpa uten noe under og venter. Han kan være der om 30 minutter.

At kvinner i Norge fremdeles blir spurt om klesantrekk når de anmelder voldtekter. At 1 av 100 anmeldelser ender med dom. At kvinnene blir spurt om de sa tydelig nok NEI. Fordi vi tror at en voldtekt ser ut som på en amerikansk film. Når svenske studier viser at 90% av alle voldtekter er stille. Offeret lammes og mange frykter for eget liv og anser motstand som en reel livsfare.

Så overgrep skjer ikke bare på festivaler og større arrangement av fremmede. De skjer hver dag. På nettet, på jobben, på kjøpesentre og blandt venner. De psysiske overgrepene som ikke respekterer deg som menneske, undertonen som ser ned på et annet individ. Ønske om å bruke andre mennesker til egen forlystelse, uten å ta høyde for konsekvensene. Kvinner og menn som aldri har lære selv- og egenrespekt nok til å stå i mot både som mottager av alt dette misbruket og alle de som utøver. Daglig.

Så aldri vær en del av dette selv. Aldri vær et stilltiende publikum.
Aldri la andre behandle deg med så lite respekt at det skinner igjennom den manglende respekten du har for deg selv.

Vil du leve i et godt samfunn? Vær en god medspiller selv.

Med mobbing som hverdagsopplevelser for de unge skaper vi en utrygg ramme og følelseskaos for ungene våre.

En mamma jeg kjenner kom til meg og sa enkelt og direkte; Hvordan kan jeg hjelpe datteren min Hanna på 12 år? Disse jentene er så grusomme med hverandre, spesielt på skolen. Den ene dagen er de venner, den andre dagen er de ikke venner. De sier stygge ting til hverandre, sender stygge meldinger og setter ut rykter. Jeg føler meg helt maktesløs. Det er også en del av gutta som de andre ungene er redde, unger i 12 års alderen som drar med seg kniv på skolen.

Jeg svarte at jeg nok ikke hadde noen myndighet til å gå inn i skolen eller samle ungene, så mitt bidrag er i så fall å kunne "av programmere" Hanna fra å bli mobbet. Jeg forklarte videre litt om hvordan underbevisstheten vår jobber og at det vi tror om oss selv, er det som blir vår virkelighet. Om vi tror vi må være redde, så signaliserer vi frykt, og de som vil kan spille på dette. Og frykter har vi jo mange av. Frykten for å ikke bli likt, frykten for å bli avvist, frykten for ikke å være pen nok, smart nok, ha venner og rett og slett elsket.

Jeg er villig til å prøve alt sa moren. Jeg spurte om det var ok for Hanna, og hun svarte at det går fint, hun vet hvem du er og vil jo selv ha det bra.

Dagen etter kom de sammen, og jeg sa til Hanna at jeg gledet meg til å samarbeide med henne. Veldig viktig å bruke ordet samarbeide, så dette ikke sykeliggjøres. Jeg spurte om hun ville at manna skulle være der eller ikke, men hun svarte at mamma kunne ta seg en tur på handlesenteret så lenge. (Om barnet hadde villet hatt en forelder der, så er det veldig fint. Ofte har barn og foresatte samme programmeringene. Jeg passer da bare på å plassere dem slik at forelderen sitter bak barnet, og ikke barnet hele tiden har øyenkontakt med og kikker mot foreldrene på jakt etter bekreftelser om det de sier er rett eller galt. Det må med 100% være på barnets premisser.)

Og så begynte jeg å snakke til underbevisstheten til Hanna. At det er kult å være et eget individ, med egne meninger. At det går an å si meningene sine uten å være slem med andre. At det er trygt å si stopp og nei, uten å være redd for å bli avvist. At det å være tydelig er å gjøre andre en tjeneste fordi det er enklere å forstå hverandre. At jeg alltid vet at jeg kan snakke med noen. At jeg vet jeg er elsket alle dager, uansett om det er en såkalt god eller dårlig dag. At det å sette grenser er klokt og nødvendig. At det å ha sin egen individuelle stil er tøft. Og at jeg kan stå for valgene mine, og tørre å be om hjelp om jeg står fast.
Vi jobbet med setninger som dette i ca 1 time.

Da vi var ferdige om moren dukket opp igjen, så sa Hanna til moren: det er så kult med Wenche, for hun bare sier tingene slik de er!

Dette vekket ikke bare Hanna, det vekket noe dypt i moren. Moren fikk opp en kraft og innkalte de andre foreldrene til et fellesmøte. Derfra gikk de til rektor som først nektet for at det eksisterte mobbing på hans skole. Derfra gikk de til BUP (Barne- og Ungdomspsykiatri), og de innkalte politiet til å delta på et informasjonsmøte med ungene. Nå begynte rektor å bli spak, og han tagg på sine knær at de ikke skulle gå til avisen. Og opprydningen begynte virkelig. Og alle, både foreldre og ungene ble kalt inn på teppet og det ble satt fokus på anti-mobbing. I et par tilfeller ble Barnevernet også involvert siden noen av ungene viste seg å ha svært vanskelige hjemmesituasjoner og som igjen forårsaket deres takling av situasjonen med utløp av sinne og slåssing ovenfor medelever.

Så anti-mobbing er et godt gammelt dugnadsarbeidet. Der alle instanser og medmennesker går i seg selv og ser hva vi kan bidra med. Og dette vet jo de aller fleste av oss, men vi må også tørre å handle. Tørre å si fra, tørre å si nei, stopp og være villig til å belyse det ubehagelige.

Så for meg handler mobbing i stor grad om et kjernetema. Om ungene får kunnskap som fører til bedre selvfølelse (jeg snakker ikke selvtillit, det er handlinger og mestring) så kan vi ta mobbingen ved roten. Å gi ungene følelsen av å være bra nok, elsket og ønsket vil forandre verden.

Du kan. Om du vil. Og tør.

Selvfølelse er nøkkelordet.

 - 14.desember 2014

Får du tid til indre ro og stillhet? Eller ligger du hele tiden foren deg selv i planlegging, så de stille øyeblikkene brukes til å lage lister og fremdriftsplan?
...
Kilden til ro finnes inne i deg selv. Så om du ikke har tid til å sitte ned og tillate deg selv å gjøre ingenting i noen timer, så sørg i det minste for å legg inn små pusterom og oaser der du får hentet deg inn igjen.

Her er noen forslag. Når du tar deg noe å drikke så VÆR bare i det øyeblikket. Vær i kaffekoppen, teen, vannet uten å ha andre ambisjoner i de minuttene til annet enn å være. Når du kjører avgårde til noe, så sitt ett minutt stille i bilen før du går ut. Bare kjenn på pusten din, hent inn roen, og bare vær i ett minutt. Så kan du fortsette.
Når du står i dusjen om morgenen, så bare vær der og da. Bare konsentrer deg på pusten din og å kjenne vannet som renner ned langs hodebunnen, gjør dette til et øyeblikk der du komme i kontakt med deg selv.

Tenk at du har en av-og-på knapp. Når du setter deg ned så tenk at du slår av, i stedet for å være på hele tiden. Bevissthetstrening til du gjør dette som en selvfølgelighet.

Ha en dag fylt med rolige øyeblikk der ute.

 - 10.desember 2014

I kveld utfordrer jeg deg til å tenke over at alle holdningene dine betyr noe, også på verdensbasis. Et hav består av mange dråper, og alt vi gjør, tenker og utfører påvirker ditt miljø og menneskene rundet deg.
...
Så legg verdi i dine ord, legg en større mening bak dine handlinger, og gi deg selv den verdien du faktisk er. Du er viktig og du har verdi. Du kan gjøre en forskjell for deg selv, for mennesker rundt deg og som en dominoeffekt også for mennesker, dyr, natur på den andre siden av kloden.

Vær klok, vær vis, vis hensyn og stå for fred.

(Fred kan også være å sette grenser, være tydelig for å unngå misforståelser. Fred er ingen hippie bevegelse med anarki som mål.)

Vær fred.

 - 9.desember 2014

Er du forutinntatt ovenfor menneskene du skal møte nå i juletiden? Om alle som skal i selskapet (familiedramaet?) tenker at det kommer sikkert til å bli som i fjor, så Guess what, det kommer til å bli akkurat som sist gang.
...
Hva med å tenke annerledes? Det har tross alt skjedd ting i disse menneskenes liv siden sist, akkurat som i ditt liv. Tenk på menneskene som "ferskvare", observer dem helt på nytt. Du har sannsynligvis endret deg og fått nye erfaringer gjennom året, og det har nok de også.
Vær interessert, inviter dem til å dele med deg. For familien prater om det samme som den alltid gjør, så vil ingen utvikle seg.
Det ligger mye trygghet i å holde seg til tema-uten-katastrofer, men veldig lite utviklende. Gi deg selv en sjanse til å la de bli kjent med deg på en ny måte, og gi dem en sjanse til å vise seg selv fra en annen side. Om ikke alle åpner seg for det nye, så vil alltids noen gjøre det.

Ha en ny juletid foran deg.