Det er jo bare en katt

Det er jo bare en katt

Ingen ønsker det. Likevel skjer det fortere enn du tror. Jeg kjører mye bil og det er ikke en eneste gang jeg setter meg i bilen at jeg ikke tenker at alle dyr,  nå må dere flytte dere, for jeg ønsker ikke å kjøre på dere. Men så skulle det altså skje meg.

Jeg kom fra Drammen, og hadde normal fart på glatte og mørke veier. Og rundt en sving, der føk det en katt over veien. Jeg bremset litt og den løp forbi, og så skjedde det grusomme. Den snudde og løp tilbake! Grunnet snøen og brøytekanten så fant den ikke veien videre i mørket og valgte å snu. Det skulle bli skjebnesvangert.

Jeg hørte et kraftig smell, og visste med en gang at dette ikke gikk bra. Hjertet hoppet opp i halsen min og jeg fikk panikk. Ved nærmeste mulighet så snudde jeg bilen og kjørte tilbake. Om det var noe jeg kunne gjøre for katten, så skulle det gjøres. Men jeg var redd, livredd. Klokka var over åtte på en søndag kveld og jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme i kontakt med en veterinær på denne tiden av døgnet. Jeg kjørte sakte tilbake og der, mitt værste mareritt så lå pusekatten i veikanten og det var bevegelse som i kramper. Jeg begynte å skjelve og gråte. Jeg tenkte at jeg må gå ut uansett hvor redd jeg var, uansett hva som ville møte meg. Og for de av dere som kjenner meg, så vet dere at jeg har 2 hunder og en katt selv, og er enormt glad i dyr.

Jeg stoppet bilen på andre siden med nødblink på og i panikken fant jeg ikke signalvesten. Jeg gikk over veien, og smøg meg langs kanten så ikke andre bilder som kom rasende rundt svingen skulle treffe meg også. Jeg så at pusen hadde et stort sår ved nese, munnpartiet og hodet og at den blødde ut av munnen. Jeg løftet katten opp og bar den forsiktig over til den andre siden der jeg la den på en embalasjeplast jeg hadde i bilen. Dette lover ikke godt. Og nye kramper i katten. Jeg ringte febrilsk. Politiet svarte ikke, jeg ringte mange ganger til Modum politistasjon uten at noen tok telefonen. "Vi har fortsatt stor trafikk" sto jeg og hørte om og om og om igjen. Jeg ringte opplyningen igjen for å få viltnemda, men da måtte jeg via politiet. Og de satte meg over, og igjen sto jeg og strigrått og hørte på "vi har fortsatt stor trafikk, vennligst vent på svar". Jeg ringte desperat nedover telefonlisten min til veterinærer og han ene svarte, men sa de ikke kunne rykke ut. Jeg stor der og hørte på en veterinær, mens jeg hulket og så livet det denne katten ebbe ut. Katten viste nå tydelig tegn på store indre hodeskader og jeg viste at det var snakk om meget kort tid før det ville bli helt stille. Jeg tenkte med gru hvilke smerter den måtte ha hatt. Veterinæren begynte å trøste meg, han sa at jeg var jo veldig samvittighetsfull da som stoppet, og at de fleste bilførere bare kjørte videre. Og jeg forsto han ville være grei, men jeg levde jo. Det var katten som hadde fått smellen.

En bil stoppet for å se om han kunne hjelpe, han ba meg skru av langlysene på bilen, jeg så dumt på ham og tenkte at hvordan skal jeg gjøre det? Først etterpå slo det meg at en slik enkel manøver som jeg gjør nesten dagling, var totalt umulig for meg der og da. Typiske reaskjoner når man er i sjokk.

Jeg gråt og raste. Ingen som svarte på politistasjonen. Måtte jeg ringe nødnummer for å få hjelp? Men jeg visste det var nyttesløst med mindre det var personskade involvert. Og hverken jeg eller andre mennesker hadde synlige skader. Bare denne lille pusen som lå der, ødelagt. Og de menneskene som ville våkne opp dagen etter og savne pusen sin. Og som ville rope, og kanskje lete etter pusekatten sin. Og der på plastmebalasjen ville de kanskje finne den. Og jeg håper at de forstår at den som traff katten faktisk bryr seg. Og er superlei seg for å være involvert i at et dyreliv gikk tapt unødvendig.

Etter 45 minutter var katten helt stille, og jeg forsto at det lille livet var over. Den var fin i pelsen, så jeg forsto jo at dette var en katt med noen som var glad i den. Jeg la katten på brøytekanten, med plasten under seg. Og fikk en fattig strøst i at noen kanskje ville forstå at sjåføren hadde brydd seg. Jeg kjørte de 5 minuttene hjem til min eget hus og hentet hundene for en tur. Jeg lot de løpe glade rundt,ute og snuse mens jeg gikk og gråt og raste. Jeg ropte høyt inne i meg om unnskyld. Jeg VIL IKKE ta liv. Så jeg er trist inne i meg, men vet jeg må gi slipp. Så jeg tillater tårene å komme og jeg tillater meg å være litt sint for jeg vet at jeg gjorde alt som sto i min makt.

Og til deg som sier "jammen det var jo bare en katt" så forstår du ikke min og mange andres dype respekt for alt liv. Alles rett til å leve, alles rett til å unngå utnyttelse og å bli skadet av mennesker som ønsker å gjøre dette for egen fornøyelse eller vinning. Jeg har mistet mange "venner" på facebook fordi jeg legger ut bilder fra dyrevernsaker. De som har lært av light&love bransjen at "vi fokusrere bare på det positive". Ja det er greit nok, men pelsdyrfarmene forsvinner ikke ved at andre lukker øynene, utnyttelse og misshandling av dyrene blir ikke borte av 10 minutters healing fra en healinggruppe. Vi har alle et kollektivt ansvar for at jorden vi deler skal være et godt sted å bo. For alle, og ikke kun for de som tar seg rettighetene til dette.

VERN OM ALT LIV. Uten unntak, alltid, alle steder.

32 kommentarer

elinefs

04.02.2013 kl.14:24

Wow, elsker bloggen din! Her skal jeg bli fast leser.

Wenche Tømmervik

04.02.2013 kl.14:26

elinefs: Velkommen <3 Mvh Wenche

Mariann Sæther Tokle

04.02.2013 kl.14:26

Jeg har to katter selv nå, en adoptivpus og et fosterbarn, jeg er jo så inderlig glad i dem. Jeg har grått mange tårer for katter jeg har mistet. Men nå velger jo de sin skjebne og når de skal gå over , de likedan som oss. Det var du som skulle gjøre det denne gangen, kanskje nettopp for at denne skulle ha en verdig avskjed. Det er trist ja, men det er jo sånn det er. Det var jo ikke noe du gjorde med vilje. Du gjorde så godt du kunne og mer kan vi ikke gjøre uansett.

Nina

04.02.2013 kl.14:27

Uff, så veldig trist! ;( Du forsøkte å gjøre det du kunne, så er ein trøst i det.

Når eg var rundt 12 år så passa eg 2 katter på ca. 1/2 år hos naboen som budde på andre siden av hovedveien. Dei var veldig glad i mennesker, så ein kveld når eg skulle gå heim att oppdaga eg vel forseint at eine kattungen fulgte etter meg og hadde begynt over hovedvegen. Det å sjå ansiktet på han før han vart truffet av bilen og krampene han hadde i grøften etterpå var heilt for jævlig. Satt lenge å skreik over den, heldigvis var ungdommene som kjøyrte over han hensynsfull nok til å komme tilbake å seie unnskyld. Så skjønner godt følelsene dine no :(

vonhippie

04.02.2013 kl.14:29

Så trist å lese. Har sjøl opplevd noe lignende. En katt hadde forvillet seg høgt opp i en lyktestolpe. Den torde ikke hoppe ned, så jeg gikk ut for å prøve å snakke den ned. Så hoppa den, jeg håpa i snøen...men hode traff autovernet. Da stoppa nesten hjertet mitt...jeg tok den stakkars katten i armene, og bar den inn. Der la jeg over den et teppe...mens jeg satt og strøyk den over ryggen. Jeg visste at den ville dø, men den skulle ihvertfall få en verdig død, Så med tent lys og koseprat, sovnet den stille inn <3

Jeg stelte den, la den i en kasse, men et pent håndklede rundt seg. Så ringte jeg eier, som jeg visste hvem var. De kom - og var helt oppløst i tårer.

Men da de fikk høre at den hadde dødd rolig, og så hvordan jeg hadde lagt den, ble de veldig glade for det da. Så de tok den med hjem, og skulle begrave den.

Uff - jeg blir så lei meg når jeg ser dyr etterlatt langs veiene...og mange sier ja: Det er jo bare en katt... Da blir jeg forbanna.

Kjempefint det du gjorde <3 Takk for at det fremdeles finnes gode mennesker :) Klem

Livstegnet

04.02.2013 kl.14:31

Kjære Wenche.... Så ufattelig trist å lese. Jeg vet eksakt hvordan du føler deg....vel nesten. Jeg opplevde at en nabo kjørte ihjel to katter i nabolaget der jeg bodde i 2006. Jeg kom fort til stedet og fant det samme som deg...kramper, blod og ja.... Jeg hadde med meg en hammer... så jeg undersøkte de to nøye først, men det var ingenting jeg kunne gjøre annet enn å hjelpe de med å avslutte livet. Jeg har aldri før slått noen ihjel, men jeg visste at jeg bare måtte. Jeg kunne ikke la dem ligge der å lide... Så jeg gjorde det magefølelsen min fortalte meg at var nødvendig og ikke spør meg hvor jeg hentet styrken min fra. Jeg hadde sååååååå vondt inni meg i langsommelig tid, men eieren til kattene takket meg og sa jeg hadde handlet helt rett. De hadde jo knust hode og kropp. Så de kunne aldri reddes på noen annen måte enn å "redde" dem over på den andre siden, men DET DER var beintøft å gjennomføre. Følte meg brutal og god på en og samme tid, men jeg synes du handlet rett også..... Jeg synes du gjorde det rette... Håper eieren finner katten og får vite at den er død og ikke går rundt i ukevis og leter etter den uten å finne den. Jeg føler med deg. Sånt er IKKE moro. Og nei....det er ikke "bare en katt". Intet live er "bare". Trøsteklem <3

Sunniva

04.02.2013 kl.14:35

Gud så trist! Flott at du ikke bare kjørte videre, det viser at du er et varmt menneske.. Katten har det bedre nå. Utrolig hvor glad man blir i dyr. Håper noen inderlig skjønner at du kjørte tilbake.

Wenche Tømmervik

04.02.2013 kl.14:36

Mariann Sæther Tokle: Tusen takk <3 mvh Wenche

Wenche Tømmervik

04.02.2013 kl.14:40

Nina: Ja, det er veldig trist. Man føler seg veldig maktesløs. Gjør det ennå vanskeligere å forstå de som gjør slikt med vilje. mvh Wenche

Wenche Tømmervik

04.02.2013 kl.14:41

vonhippie: Godt å høre om respekten for liv. Alt liv. Takk. <3 mvh Wenche

Wenche Tømmervik

04.02.2013 kl.14:42

Livstegnet: Ja, fy, noen ganger det "riktige" veldig tøft. Takk for din modighet og tilstedeværelse. mvh Wenche

Wenche Tømmervik

04.02.2013 kl.14:42

Sunniva: Vi får alle prøve å stå til ansvar. Respektere liv. Mvh Wenche

Liljema

04.02.2013 kl.14:46

Tårene triller mens jeg leser og jeg skjønner deg virkelig...uansett dyr bør det behandles med respekt... ikke vanskelig å fatte at du hadde det tungt.

Wenche Tømmervik

04.02.2013 kl.14:50

Liljema: Dette var i går kveld. Tårene er nå. mvh Wenche

Liljema

04.02.2013 kl.14:53

Mange varme tanker til deg og en klem sender jeg også over...

Wenche Tømmervik

04.02.2013 kl.14:53

Liljema: Takk. <3 W

Eirin Husom Jørgensen

04.02.2013 kl.14:59

Åhh, jeg er også sånn! Du er en fantastisk person, nydelig også <3

ttc

04.02.2013 kl.15:00

Nei, huff ;-( Har selv hatt en katt som ble påkjørt rett utenfor huset mitt, den som kjørte hverken stoppet eller lot høre fra seg. Den overlevde, men klarte ikke røre på bakparten. Trofast som den var, klarte den å dra seg fra hovedveien og bort til inngangsdøren vår. der lå han å skrek. Vi ringte dyrlegen, men de sa at det er ikke noe annet å gjøre, enn å la den slippe. Var utrolig vondt, hadde hatt han i 9 år. Har 2 nye nå, elsker de over alt! Vet ikke hva jeg hadde gjort om de ble borte. Føler virkelig med deg! Det du gjorde viser du har et godt hjerte <3 Utrolig fin blogg!

Wenche Tømmervik

04.02.2013 kl.15:02

Eirin Husom Jørgensen: Tusen takk <3 mvh Wenche

Wenche Tømmervik

04.02.2013 kl.15:04

ttc: Tusen takk - Ja, ingen ønsker å kjøre på noen. Men når ulykken først er ute, så må man ta sitt ansvar. Han din, som ble påkjørt, viste han var elsket. Gi en ekstra nuss til pusene dine fra meg. mvh Wenche

ttc

04.02.2013 kl.15:07

Det skal jeg gjøre :-D Ha en fortsatt fin dag!

Anneken

04.02.2013 kl.15:07

Hei, tommervik

Jeg ville bare si at du har en nydelig blogg :)

Wenche Tømmervik

04.02.2013 kl.15:09

ttc: ;)

Wenche Tømmervik

04.02.2013 kl.15:09

Anneken: Tusen takk Anniken <3 mvh Wenche

Christine Naomi

04.02.2013 kl.15:23

Jaja, det er bare en katt som du sier..

Wenche Tømmervik

04.02.2013 kl.16:38

Christine Naomi: Lissom.

Gro damdalen

04.02.2013 kl.17:28

Uff så triste greier....Håper aldri du opplever dette mer.

Wenche Tømmervik

04.02.2013 kl.20:56

Gro damdalen: Nei, jeg håper både jeg og andre slipper det. Ingen kjørerpå med vilje. Takk for omtanken. mvh Wenche

Anniken

08.02.2013 kl.22:22

<3<3<3

Wenche Tømmervik

08.02.2013 kl.22:56

Anniken: *smask*

madworlds

24.03.2013 kl.22:05

Jeg forstår meg heller ikke på mennesker som sier ''at det bare er en katt''- Selv måtte jeg gråte av dette, å selfølgelig kommer katten min og legger seg inntil meg, slik hun gjør hver gang jeg er trist eller redd. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne, vi har vokst opp sammen, hun er min aller beste venn, jeg elsker henne så høyt man kan elske noen.

Men jeg må spørre, du som er healer, hva tenker du om den andre siden? hva skjer etter døden? Er det fint der? Hvis det er det, å hvis du vet at det er det, finner du ikke da trøst i at katten ikke døde, men reiste videre til noe annet?

Wenche Tømmervik

24.03.2013 kl.23:58

madworlds: Klart forståelsen av at det finnes et liv etter dette bidrar til en helhetsforståelse. Men å være den som sitter bak rattet på bilen og medvirker til endringen er supertøft likevel. mvh Wenche

Skriv en ny kommentar

Wenche Tømmervik

Wenche Tømmervik

50, Ringerike

Jobber i dag som medium og synsk. Holder kurs, underviser grupper og tar enkelttimer. Behandler med kranios sakral, healing, theta healing (underbevissthets endring) og selvutviklet streaching. Jobber alltid intuitivt. www.Tommervik.no

Kategorier

Arkiv

hits